Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
MUSIKKSTOFF
Leken melankoli
06.09.2019

Camilo Beltrans debutalbum Wonder er et virvar av følelser som får deg til å senke skuldrene og gjenoppleve minner som du for lengst hadde glemt.

Man beveger seg mellom melankoli og optimisme gjennom hele Wonder. Tekstene er en blanding av spansk, engelsk og norsk, melodiene er hypnotiserende og forførende. Albumet slippes 6. september

Visuelt uten bilder
Vi befinner oss i Musèhagen, Camilos favorittplass på solskinnsdager da han bodde i Bergen. Det er noe magisk ved denne plassen, og forventningene rundt albumslippet legger ingen demper på stemningen.

– Stikkordet er stream of consciousness, sier han selv om albumet. 

Prosessen lot seg styre av følelser – fra tekstutvikling, komponering og produksjon, til albumcoveret og filmsnuttene på Instagram. Det hele er et forfriskende ærlig og harmonisk kaos som kan minne om ambient pop.

– Albumet er et ambisiøst prosjekt. Tekstene omhandler meg og tankene mine, øyeblikk og ting som har skjedd hvor jeg flyter mellom spansk, engelsk og norsk. Tekstene er meg. Musikken har jeg forsøkt å gjøre visuell. 

Han trekker frem filmen Gone Girl som eksempel, hvor samme scene av konen til hovedpersonen, som viser seg å være «the bad guy» spilles av i starten og på slutten.

– Har du sett Gone Girl? I første scene ser konen så søt og uskyldig ut, men når du vet historien som ligger bak ser du henne på en helt annen måte, sier Camilo.

LES OGSÅ: Festivalhøsten i Bergen 2019

En musikalsk kanotur
Albumet har en hypnotiserende effekt. For Camilo er det akkurat dette som er målet. 

– Musikken er for dem som tillater seg å leve seg inn i den. Du drømmer ikke om musikken i seg selv, men musikken hjelper deg å drømme deg bort til andre ting. 

Han vil at de som hører på etterpå skal føle at de har gjennomgått noe. Akkurat hva de skal ha gjennomgått, er derimot litt vagt. 

– Som en følelsesmessig… ikke berg- og dalbane, akkurat, men en liten kanotur. Når du er ferdig med platen så får du en sånn «åja, fint vær i dag kanskje jeg skal gå en tur»-type følelse.

«No Estoy Aqui» føles som en dyster, men håpefull drøm, mens «I’m not here» er munter og jordnær. De fremstår som to vidt forskjellige låter, likevel består de av samme tekst. Et prakteksempel på hvordan Camilo leker med ulike stemninger. 

– Slutten av «Da» skal høres ut som en som blir dyttet ut i verdensrommet, også flyter han rundt der i sakte film. 

Fra metal til ambient pop
Skribenten bak låtene er Camilo selv, Jens Kristian Mørkeby er produsenten og innspillingen har funnet sted i Broen Studio Bergen. 

– Det var en eksperimentell og organisk prosess. 

Interessen for musikk startet på Karmøy, et lite tettsted utenfor Haugesund, og utviklet seg til støy/metalbandet «Solstorm». Til tross for at han fremdeles spiller i bandet, har han lagt hovedfokuset på sitt individuelle prosjekt. Nick Drake, Sufjan Stevens og Nick Cave er å finne blant hans musikalske forbilder.

– Jeg liker trist og melankolsk musikk, men jeg liker også optimismen og lekenheten som kan identifiseres i det. Jeg liker det som skjer etter man har hørt på det. At man får følelsen av å vokse litt. Den følelsen håper jeg platen kan gi. 

 

LES OGSÅ: Depresnos dobbeldebut

 

MUSIKKSTOFF
Leken melankoli

Camilo Beltrans debutalbum Wonder er et virvar av følelser som får deg til å senke skuldrene og gjenoppleve minner som du for lengst hadde glemt.

Man beveger seg mellom melankoli og optimisme gjennom hele Wonder. Tekstene er en blanding av spansk, engelsk og norsk, melodiene er hypnotiserende og forførende. Albumet slippes 6. september

Visuelt uten bilder
Vi befinner oss i Musèhagen, Camilos favorittplass på solskinnsdager da han bodde i Bergen. Det er noe magisk ved denne plassen, og forventningene rundt albumslippet legger ingen demper på stemningen.

– Stikkordet er stream of consciousness, sier han selv om albumet. 

Prosessen lot seg styre av følelser – fra tekstutvikling, komponering og produksjon, til albumcoveret og filmsnuttene på Instagram. Det hele er et forfriskende ærlig og harmonisk kaos som kan minne om ambient pop.

– Albumet er et ambisiøst prosjekt. Tekstene omhandler meg og tankene mine, øyeblikk og ting som har skjedd hvor jeg flyter mellom spansk, engelsk og norsk. Tekstene er meg. Musikken har jeg forsøkt å gjøre visuell. 

Han trekker frem filmen Gone Girl som eksempel, hvor samme scene av konen til hovedpersonen, som viser seg å være «the bad guy» spilles av i starten og på slutten.

– Har du sett Gone Girl? I første scene ser konen så søt og uskyldig ut, men når du vet historien som ligger bak ser du henne på en helt annen måte, sier Camilo.

LES OGSÅ: Festivalhøsten i Bergen 2019

En musikalsk kanotur
Albumet har en hypnotiserende effekt. For Camilo er det akkurat dette som er målet. 

– Musikken er for dem som tillater seg å leve seg inn i den. Du drømmer ikke om musikken i seg selv, men musikken hjelper deg å drømme deg bort til andre ting. 

Han vil at de som hører på etterpå skal føle at de har gjennomgått noe. Akkurat hva de skal ha gjennomgått, er derimot litt vagt. 

– Som en følelsesmessig… ikke berg- og dalbane, akkurat, men en liten kanotur. Når du er ferdig med platen så får du en sånn «åja, fint vær i dag kanskje jeg skal gå en tur»-type følelse.

«No Estoy Aqui» føles som en dyster, men håpefull drøm, mens «I’m not here» er munter og jordnær. De fremstår som to vidt forskjellige låter, likevel består de av samme tekst. Et prakteksempel på hvordan Camilo leker med ulike stemninger. 

– Slutten av «Da» skal høres ut som en som blir dyttet ut i verdensrommet, også flyter han rundt der i sakte film. 

Fra metal til ambient pop
Skribenten bak låtene er Camilo selv, Jens Kristian Mørkeby er produsenten og innspillingen har funnet sted i Broen Studio Bergen. 

– Det var en eksperimentell og organisk prosess. 

Interessen for musikk startet på Karmøy, et lite tettsted utenfor Haugesund, og utviklet seg til støy/metalbandet «Solstorm». Til tross for at han fremdeles spiller i bandet, har han lagt hovedfokuset på sitt individuelle prosjekt. Nick Drake, Sufjan Stevens og Nick Cave er å finne blant hans musikalske forbilder.

– Jeg liker trist og melankolsk musikk, men jeg liker også optimismen og lekenheten som kan identifiseres i det. Jeg liker det som skjer etter man har hørt på det. At man får følelsen av å vokse litt. Den følelsen håper jeg platen kan gi. 

 

LES OGSÅ: Depresnos dobbeldebut

 

Neste artikkel
Festivalhøsten i Bergen 2019