Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
09.09.2019
SAMFUNNSSTOFF
Fanget i virkeligheten

World of Warcraft fyller meg som en pornostjernes svulmende lem.

Faen i helvete. Jeg er sulten igjen. Et raskt blikk til den høyre siden av pulten avslører en haug med søppel, men ingenting spiselig. Et kikk på klokken sier meg at det vil bli vanskelig å tilfredsstille den gnagende, kvernende følelsen bak navlen. Uansett er det minst en time igjen før siste boss er drept. Og hvis jeg husker rett har romkameraten noen tacolefser liggende i kjøkkenskapet. Kunne de smakt greit med litt bringebærsyltetøy på?

Det viste seg å være umulig å holde styr på kaloriinntaket i to verdener samtidig. Mens dverg-krigeren Grell fikk meske seg med kamskjell og raptorsteik på planeten Azeroth, har menneskevalpen Jonatan gått for lut og kaldt vann på planeten Jorden. Eller rettere sagt, tretten eksemplarer av Dr. Oetkers Pizza Ristorante, den lille med mozzarella og pesto, fire poser Sørlandschips à la spansk paprika, en drøy kilo melkesjokolade og seks liter Solo. Nå ligger det bare emballasje igjen, som et digert kadaver, en påminnelse om den kraftanstrengelsen det er å tilbringe tid i the World of Warcraft. Syttiåtte timer, for å være presis, plukket fra de fire døgnene som har gått siden 27. august, da verdenen åpnet seg for første gang siden januar 2007. Fy faen, så fett jeg har det nå.

Barndommens dopamin

Forrige gang var jeg tolv år. Og tretten år, og fjorten år. Tre år tilbrakte jeg i Azeroth, med en far på Jorden som så foraktfullt på mitt virke, og en stefar som var glad til. Azeroth ble prioritert foran både skoleball og idrettsturneringer, og da kameraten min var på besøk slo jeg ham med et lite balltre når han ikke gjorde en god nok jobb i arenakampene våre. En dysfunksjonell affære, men like fullt var den preget av undring, begeistring og søt, søt fremgang. Derfor var det heller ingen tvil da Blizzard til slutt ga etter for presset og sa seg villige til å gjenopprette min barndoms verden som den så ut anno 2004. Klart jeg skulle tilbake.

Vi flokket sammen som utmagrede svin rundt det forgylte trauet, på febrilsk jakt etter virkelig virkelighetsflukt.

Og tilbake dro jeg. Sammen med alt for mange andre svette nørds. Vi flokket sammen som utmagrede svin rundt det forgylte trauet, på febrilsk jakt etter virkelig virkelighetsflukt. Så da det oppsto køer på serverne på flere titalls tusen og man sto i fare for å måtte vente opptil tolv timer for å få tilgang til Azeroth, var det ikke snakk om å smøre seg med tålmodighet. Ut av vinduet med alt som het måtehold, balanse og fornuft – vi ble offer for den dødelige kombinasjonen av stimuli og knapphet. Stimuli i form av et spill som hele veien oppfordrer til og belønner deg for å fortsette å samle, fortsette å drepe, fortsette med fremdriften. Knapphet i form av at du har lyst på noe som ikke alle får tak i. Og slik snudde døgnet. Man måtte bli svettere enn de andre.

En nedadgående spiral

Dverg-krigeren Grell er utrettelig i gang med å myrde en myriade av ulike vesener. Han samler erfaring og et stadig mer imponerende arsenal. Han arbeider hardt for å få tak i verdifull malm, han fisker og lager mat og bandasjer. Og når han ser en motspiller, går han kompromissløst i gang med å slakte dem ned.

Dette er dop. Dette er viktigere enn kjedelige Jonatan som har tre venner og ikke vet hva han skal gjøre med livet sitt.

Dette er dop. Dette er viktigere enn kjedelige Jonatan som har tre venner og ikke vet hva han skal gjøre med livet sitt. Grell vet. Grell har alt på stell. Det er bare å samle videre, myrde videre, marsjere videre. Jonatan tror ikke sine egne øyne. Ikke bare fordi han stirrer inn i en møkkete skjerm fjorten timer i døgnet, med nye kviser i trynet og voldsomme smerter i ryggen, men fordi han for første gang på over et tiår opplever at tilværelsen er stimulerende.

Hva skjer så med tilværelsen utenfor Azeroth? Masteroppgaven Jonatan skulle ha begynt å skrive for flere uker siden er utsatt på ubestemt tid. Meldingene han får fra familien og de tre vennene sine forblir ubesvarte. En hel stemme til MDG ble en halv stemme til bompengepartiet. Hygienen befinner seg i dass sammen med selvfølelsen. Det er ikke på Jorden de viktige tingene foregår.

Spill bort det vonde
Jeg skriver denne artikkelen klokken halv fire om natten, etter fjorten strake timer i Azeroth og drøye syv timer før fristen for innlevering av tekster. Jeg vurderte å bare droppe det, og å spille i stedet. Men kanskje er det en verdi i en førstehånds beskrivelse av hva mange kanskje vil betrakte som en av de mest patetiske avhengighetene som finnes. Spillavhengighet.

Jeg tror at spill som World of Warcraft brukes til å fylle hull hos mennesket. Det åpenbare hullet er manglende mestringsfølelse i livet. Gjerne sosialt. Manglende fremgang og måloppnåelse i den virkelige verden kan substitueres relativt enkelt i den virtuelle. Man skjermes mot det man ikke mestrer, og kan konsentrere seg om tydelige mål med tydelige midler. Kanskje har man til og med en avatar å forholde seg til, slik at selvet kan projiseres inn i en trygg, virtuell eksistens? Et annet sentralt aspekt er at mange, og da spesielt barn, kan bruke spill til å unnslippe en tilværelse som er skummel, utrygg eller dysfunksjonell.

World of Warcraft presenterer en belønningsstruktur som i sin essens er en forenklet versjon av den virkelige verden.

Et mindre åpenbart hull er et jeg ikke så komme, og som i stor grad er skyld i den situasjonen jeg befinner meg i. World of Warcraft presenterer en belønningsstruktur som i sin essens er en forenklet versjon av den virkelige verden. Du samler ressurser, du oppretter sosiale relasjoner. Det foreligger et tydelig hierarki, og hardt arbeid belønnes. Likevel er også flaks en bestemmende faktor, og det er fullt mulig å utnytte andre på vei mot toppen. Denne strukturen blir opphav til skyhøye oppturer og hjerteskjærende nedturer. Høres det kjent ut?

Stilt ansikt til ansikt med denne strukturen i den virkelige verden, fylles jeg av forakt. Det er på mange måter en motbydelig struktur, opphav til ulikhet og elendighet. En krakilsk kaving mot dopaminet med depresjon som ytterste konsekvens. Dette er mitt hull. Men det er annerledes når jeg spiller. For da er det bare et spill. Jeg er dvergen Grell, og behøver ikke ta kritisk stilling til hvilke primitive mekanismer jeg lar binde meg på hender og føtter. Og se på meg, jeg elsker å ligge bundet der foran skjermen. Jeg får ikke nok! Her er ingen frelse. Azeroth er en verden der man kan dø og returnere til Jorden. Dessverre er det ikke motsatt.

 

LES OGSÅ: Var det hele en drøm?

SAMFUNNSSTOFF
Fanget i virkeligheten

World of Warcraft fyller meg som en pornostjernes svulmende lem.

Faen i helvete. Jeg er sulten igjen. Et raskt blikk til den høyre siden av pulten avslører en haug med søppel, men ingenting spiselig. Et kikk på klokken sier meg at det vil bli vanskelig å tilfredsstille den gnagende, kvernende følelsen bak navlen. Uansett er det minst en time igjen før siste boss er drept. Og hvis jeg husker rett har romkameraten noen tacolefser liggende i kjøkkenskapet. Kunne de smakt greit med litt bringebærsyltetøy på?

Det viste seg å være umulig å holde styr på kaloriinntaket i to verdener samtidig. Mens dverg-krigeren Grell fikk meske seg med kamskjell og raptorsteik på planeten Azeroth, har menneskevalpen Jonatan gått for lut og kaldt vann på planeten Jorden. Eller rettere sagt, tretten eksemplarer av Dr. Oetkers Pizza Ristorante, den lille med mozzarella og pesto, fire poser Sørlandschips à la spansk paprika, en drøy kilo melkesjokolade og seks liter Solo. Nå ligger det bare emballasje igjen, som et digert kadaver, en påminnelse om den kraftanstrengelsen det er å tilbringe tid i the World of Warcraft. Syttiåtte timer, for å være presis, plukket fra de fire døgnene som har gått siden 27. august, da verdenen åpnet seg for første gang siden januar 2007. Fy faen, så fett jeg har det nå.

Barndommens dopamin

Forrige gang var jeg tolv år. Og tretten år, og fjorten år. Tre år tilbrakte jeg i Azeroth, med en far på Jorden som så foraktfullt på mitt virke, og en stefar som var glad til. Azeroth ble prioritert foran både skoleball og idrettsturneringer, og da kameraten min var på besøk slo jeg ham med et lite balltre når han ikke gjorde en god nok jobb i arenakampene våre. En dysfunksjonell affære, men like fullt var den preget av undring, begeistring og søt, søt fremgang. Derfor var det heller ingen tvil da Blizzard til slutt ga etter for presset og sa seg villige til å gjenopprette min barndoms verden som den så ut anno 2004. Klart jeg skulle tilbake.

Vi flokket sammen som utmagrede svin rundt det forgylte trauet, på febrilsk jakt etter virkelig virkelighetsflukt.

Og tilbake dro jeg. Sammen med alt for mange andre svette nørds. Vi flokket sammen som utmagrede svin rundt det forgylte trauet, på febrilsk jakt etter virkelig virkelighetsflukt. Så da det oppsto køer på serverne på flere titalls tusen og man sto i fare for å måtte vente opptil tolv timer for å få tilgang til Azeroth, var det ikke snakk om å smøre seg med tålmodighet. Ut av vinduet med alt som het måtehold, balanse og fornuft – vi ble offer for den dødelige kombinasjonen av stimuli og knapphet. Stimuli i form av et spill som hele veien oppfordrer til og belønner deg for å fortsette å samle, fortsette å drepe, fortsette med fremdriften. Knapphet i form av at du har lyst på noe som ikke alle får tak i. Og slik snudde døgnet. Man måtte bli svettere enn de andre.

En nedadgående spiral

Dverg-krigeren Grell er utrettelig i gang med å myrde en myriade av ulike vesener. Han samler erfaring og et stadig mer imponerende arsenal. Han arbeider hardt for å få tak i verdifull malm, han fisker og lager mat og bandasjer. Og når han ser en motspiller, går han kompromissløst i gang med å slakte dem ned.

Dette er dop. Dette er viktigere enn kjedelige Jonatan som har tre venner og ikke vet hva han skal gjøre med livet sitt.

Dette er dop. Dette er viktigere enn kjedelige Jonatan som har tre venner og ikke vet hva han skal gjøre med livet sitt. Grell vet. Grell har alt på stell. Det er bare å samle videre, myrde videre, marsjere videre. Jonatan tror ikke sine egne øyne. Ikke bare fordi han stirrer inn i en møkkete skjerm fjorten timer i døgnet, med nye kviser i trynet og voldsomme smerter i ryggen, men fordi han for første gang på over et tiår opplever at tilværelsen er stimulerende.

Hva skjer så med tilværelsen utenfor Azeroth? Masteroppgaven Jonatan skulle ha begynt å skrive for flere uker siden er utsatt på ubestemt tid. Meldingene han får fra familien og de tre vennene sine forblir ubesvarte. En hel stemme til MDG ble en halv stemme til bompengepartiet. Hygienen befinner seg i dass sammen med selvfølelsen. Det er ikke på Jorden de viktige tingene foregår.

Spill bort det vonde
Jeg skriver denne artikkelen klokken halv fire om natten, etter fjorten strake timer i Azeroth og drøye syv timer før fristen for innlevering av tekster. Jeg vurderte å bare droppe det, og å spille i stedet. Men kanskje er det en verdi i en førstehånds beskrivelse av hva mange kanskje vil betrakte som en av de mest patetiske avhengighetene som finnes. Spillavhengighet.

Jeg tror at spill som World of Warcraft brukes til å fylle hull hos mennesket. Det åpenbare hullet er manglende mestringsfølelse i livet. Gjerne sosialt. Manglende fremgang og måloppnåelse i den virkelige verden kan substitueres relativt enkelt i den virtuelle. Man skjermes mot det man ikke mestrer, og kan konsentrere seg om tydelige mål med tydelige midler. Kanskje har man til og med en avatar å forholde seg til, slik at selvet kan projiseres inn i en trygg, virtuell eksistens? Et annet sentralt aspekt er at mange, og da spesielt barn, kan bruke spill til å unnslippe en tilværelse som er skummel, utrygg eller dysfunksjonell.

World of Warcraft presenterer en belønningsstruktur som i sin essens er en forenklet versjon av den virkelige verden.

Et mindre åpenbart hull er et jeg ikke så komme, og som i stor grad er skyld i den situasjonen jeg befinner meg i. World of Warcraft presenterer en belønningsstruktur som i sin essens er en forenklet versjon av den virkelige verden. Du samler ressurser, du oppretter sosiale relasjoner. Det foreligger et tydelig hierarki, og hardt arbeid belønnes. Likevel er også flaks en bestemmende faktor, og det er fullt mulig å utnytte andre på vei mot toppen. Denne strukturen blir opphav til skyhøye oppturer og hjerteskjærende nedturer. Høres det kjent ut?

Stilt ansikt til ansikt med denne strukturen i den virkelige verden, fylles jeg av forakt. Det er på mange måter en motbydelig struktur, opphav til ulikhet og elendighet. En krakilsk kaving mot dopaminet med depresjon som ytterste konsekvens. Dette er mitt hull. Men det er annerledes når jeg spiller. For da er det bare et spill. Jeg er dvergen Grell, og behøver ikke ta kritisk stilling til hvilke primitive mekanismer jeg lar binde meg på hender og føtter. Og se på meg, jeg elsker å ligge bundet der foran skjermen. Jeg får ikke nok! Her er ingen frelse. Azeroth er en verden der man kan dø og returnere til Jorden. Dessverre er det ikke motsatt.

 

LES OGSÅ: Var det hele en drøm?

Neste artikkel
Ustoppelige sammen