Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
09.09.2019
BYSERIE
Tjomslig høykultur

Engelen og Apollon Platebar – slitesterke apostler på øl og vinyl.

I over førti år har det vært sikkert som banken at man får kjøpt kvalitetsvinyl hos Apollon. Mens andre platebutikker går under, holder merkevaren det fortsatt gående, med noen justeringer. I 2012 fikk de gjennomslag på søknaden om å bli et serveringssted, og siden har Apollon vært en platebar. I de intime lokalene i Håkonsgaten kan øl og vinyl nå nytes i skjønn forening.

– Man kan ikke drive videoutleie i all evighet. Vi ble til en platebar for å overleve. Mens det var velstand i musikkbransjen på 90-tallet, har det norske platesalget sunket fra 980 millioner ved tusenårsskiftet til 50 millioner i fjor.

Pensjonert arbeidskraft

Apollon har vært Engelstad, også kjent som Engelen, sin residens i en menneskealder. Etter nesten tjuesyv år med daglig driftsansvar, «pensjonerte» 67–åringen seg. Nå driver hans tidligere samarbeidspartner, Tor Tessem, skuten selv. For tiden er Engelstad bare konsertanmelder for BT og seniorkonsulent i platebaren fra 10-18 hver dag.

– Jeg er en tjomslig jævel, og ser fortsatt på meg selv som en enkel arbeiderklassegutt fra Søndre.

– Min største skrekk er å bli selvgod.

Engelstad har gått livets skole, og er kjent for å være en tydelig og frittalende karakter. Han er ikke redd for å snakke høyt, hverken om musikk eller andre ting. Som marxisme, anarkisme og 60-tallsoppvåkningen preget av Mardøla-aksjonen, bank av politiet og «mind–expanding» inspirert av Carlos Castaneda.

Øl-sommelier og best i klassen

Tross frykten for å være navlebeskuende er Engelstad likevel tydelig stolt over Apollon Platebar.

– Da vi fikk skjenkebevilling, var en viktig begrunnelse fra politikerne at vi er en kulturinstitusjon. Vi har alltid vært et tilholdssted for studenter og musikkinteresserte, og vil fortsette med å spre det gode budskap.

I misjonsoppdraget om å spre det gode budskap, er innføring i god smak sentralt. Øl serveres visstnok som kunst i platebaren, og Engelstad brifer med blant annet 35 øltyper på tapp, og øl-sommelierer. Selv er han for tiden avholds, og har visstnok aldri drukket «øl som vin». I platebaren er musikk hans greie.

– På musikk tror jeg knapt det finnes noen i Norge som er så gode som oss. Tor og jeg har til sammen mellom 60 og 70 års erfaring i musikkbransjen. Til forskjell fra de som jobber bak disken på Platekompaniet, har vi opplevd 60-tallet og fått med oss punkkonserter på 70-tallet. Vi har vært gjennom det aller meste av trender og epoker.

Hjelp til å manøvrere i dritt

– Aldri har det vært mer god musikk ute, men det er så jævlig mye middelmådighet. Og aldri har det vært større mengde dritt heller.

I platebaren finner du ikke musikk for massene, og i hvert fall ikke såkalt «kjøpesentermusikk». Beholdningen består av litt av alt som er tilgjengelig på vinyl. Det innebærer blant annet noe metal, jazz og klassisk musikk, og mye tradisjonell rock og små indie-navn som vokser seg store.

– Selvfølgelig må vi gi folk det de vil ha. Men vi må også gi folk det de ikke visste de ville ha. Det betyr at hvis vi liker noe, så pusher vi det. Vi kjenner faste kunders smak etterhvert, og gir gjerne anbefalinger basert på det.

 

Lengsel og Spotify-helvete

Når det kommer til hans eget forhold til musikk, har stillhet nesten blitt den store luksusen. Men musikken fra Woodstock «holder fortsatt mål» og Springsteen-konserten i Drammenshallen året 1981 er et viktig minne. Med andre ord, man kan kanskje forutse hvilken vei Engelstad vender hodet.

– Det der Spotify-helvetet, det er sånn «zap-zap-zap». Alt som heter lytting i dag er så inn i helvete overfladisk. Nå skal jeg ikke overdrive det fancy med å spille vinyl, for det er jo delvis en trend, la oss bare erkjenne det. Men det du får med vinyl er at du setter på en side, hører på musikk i 20 minutter, snur platen og hører på musikken i 20 minutter til. I tillegg har du et cover, og der står det blant annet hvem som spiller gitar, hvem som har laget låten og hvem som gjester på platen.

Møtt med mistro 

– Jeg liker å tro at jeg fremdeles er en raddis og rølpete rocker, men må vel erkjenne at jeg med årene også er en solid kultursnobb tilhørende middelklassen, sier Engelstad.

Hva som er kultursnobberi og om Engelstad passer til den beskrivelsen kan diskuteres. Utseendemessig skal det i hvert fall godt gjøres å kalle ham kaksete. Det erkjenner han selv, og så lenge han ikke ser for streit ut er han fornøyd.

– Fordi det ser ut som jeg har falt inn svingen fra parken, har det hendt en god del ganger at jeg har blitt nektet i døren på utesteder. Hos Hulen og på Kvarteret ble jeg tatt for å være full i edru tilstand, selv om jeg sto på gjesteliste og var på jobb for Bergens Tidende. Men det toppet seg på NHH under Uken 2018. Jeg skulle anmelde en konsert med Datarock, og vaktene insisterte på å ransake meg hver gang jeg hadde vært utenfor for å ta meg en røyk. I ettertid fikk jeg også vite at noen av disse Uken-sjefene mistenkte at jeg drev og sniffet kokain, mens jeg egentlig ikke gjorde noe mer usunt enn å røyke Camel Blue.

 

Kultursnobb likevel? 

Det er lett å tro at man blir hoven på musikk etter førti år i bransjen. Og greit, Engelstad gjennomskuer kvasi-hipstere, er sikker på sin smak og ler litt av journalister med mangelfull skolering i klassisk jazz og metal. Sånn sett kan man kanskje skimte den nevnte kultursnobben. Men samtidig snakker Engelstad med enhver som er sånn passe tilstede, og til platebaren er alle velkommen.

– Får vi spørsmål om tips til ny dansebandmusikk kan vi ikke svare, for det hører vi ikke på. Men hvis du kommer inn og ber oss om å fikse en vinyl av «Vikingarna», så skaffer vi det.  Det finnes ikke mindreverdig musikk, og selv om jeg ikke liker det, trenger det ikke være dårlig.

Pølser og protester

Apollons beslutning om å tilføre øl til sortimentet har vist seg lukrativ, og Engelstad ser positivt på platebarens fremtidsutsikter.

– Du får pølser på tilbud på hver jævla 7–eleven og Deli. Men det er likevel behov for gode restauranter, og de vil overleve.

Når det gjelder hans eget ambisjonsnivå, er det relativt flatt. Han trives med pensjonisttilværelsen, hvor han «får betalt for å gå på konserter, sose rundt i butikken og gjøre ingenting». Han har 3 millioner på bok og trenger ikke mer. Til de unge, lovende har han imidlertid kanskje, muligens en oppfordring.

– I dag er ungdommen så jævlig streit. Det er liksom ikke noe tæl. Til og med protestene er snille og sømmelige. Det er for lengst slutt på det å okkupere hus og få bank av politiet.

 

LES OGSÅ: Jakten på en lykkelig slutt

BYSERIE
Tjomslig høykultur

Engelen og Apollon Platebar – slitesterke apostler på øl og vinyl.

I over førti år har det vært sikkert som banken at man får kjøpt kvalitetsvinyl hos Apollon. Mens andre platebutikker går under, holder merkevaren det fortsatt gående, med noen justeringer. I 2012 fikk de gjennomslag på søknaden om å bli et serveringssted, og siden har Apollon vært en platebar. I de intime lokalene i Håkonsgaten kan øl og vinyl nå nytes i skjønn forening.

– Man kan ikke drive videoutleie i all evighet. Vi ble til en platebar for å overleve. Mens det var velstand i musikkbransjen på 90-tallet, har det norske platesalget sunket fra 980 millioner ved tusenårsskiftet til 50 millioner i fjor.

Pensjonert arbeidskraft

Apollon har vært Engelstad, også kjent som Engelen, sin residens i en menneskealder. Etter nesten tjuesyv år med daglig driftsansvar, «pensjonerte» 67–åringen seg. Nå driver hans tidligere samarbeidspartner, Tor Tessem, skuten selv. For tiden er Engelstad bare konsertanmelder for BT og seniorkonsulent i platebaren fra 10-18 hver dag.

– Jeg er en tjomslig jævel, og ser fortsatt på meg selv som en enkel arbeiderklassegutt fra Søndre.

– Min største skrekk er å bli selvgod.

Engelstad har gått livets skole, og er kjent for å være en tydelig og frittalende karakter. Han er ikke redd for å snakke høyt, hverken om musikk eller andre ting. Som marxisme, anarkisme og 60-tallsoppvåkningen preget av Mardøla-aksjonen, bank av politiet og «mind–expanding» inspirert av Carlos Castaneda.

Øl-sommelier og best i klassen

Tross frykten for å være navlebeskuende er Engelstad likevel tydelig stolt over Apollon Platebar.

– Da vi fikk skjenkebevilling, var en viktig begrunnelse fra politikerne at vi er en kulturinstitusjon. Vi har alltid vært et tilholdssted for studenter og musikkinteresserte, og vil fortsette med å spre det gode budskap.

I misjonsoppdraget om å spre det gode budskap, er innføring i god smak sentralt. Øl serveres visstnok som kunst i platebaren, og Engelstad brifer med blant annet 35 øltyper på tapp, og øl-sommelierer. Selv er han for tiden avholds, og har visstnok aldri drukket «øl som vin». I platebaren er musikk hans greie.

– På musikk tror jeg knapt det finnes noen i Norge som er så gode som oss. Tor og jeg har til sammen mellom 60 og 70 års erfaring i musikkbransjen. Til forskjell fra de som jobber bak disken på Platekompaniet, har vi opplevd 60-tallet og fått med oss punkkonserter på 70-tallet. Vi har vært gjennom det aller meste av trender og epoker.

Hjelp til å manøvrere i dritt

– Aldri har det vært mer god musikk ute, men det er så jævlig mye middelmådighet. Og aldri har det vært større mengde dritt heller.

I platebaren finner du ikke musikk for massene, og i hvert fall ikke såkalt «kjøpesentermusikk». Beholdningen består av litt av alt som er tilgjengelig på vinyl. Det innebærer blant annet noe metal, jazz og klassisk musikk, og mye tradisjonell rock og små indie-navn som vokser seg store.

– Selvfølgelig må vi gi folk det de vil ha. Men vi må også gi folk det de ikke visste de ville ha. Det betyr at hvis vi liker noe, så pusher vi det. Vi kjenner faste kunders smak etterhvert, og gir gjerne anbefalinger basert på det.

 

Lengsel og Spotify-helvete

Når det kommer til hans eget forhold til musikk, har stillhet nesten blitt den store luksusen. Men musikken fra Woodstock «holder fortsatt mål» og Springsteen-konserten i Drammenshallen året 1981 er et viktig minne. Med andre ord, man kan kanskje forutse hvilken vei Engelstad vender hodet.

– Det der Spotify-helvetet, det er sånn «zap-zap-zap». Alt som heter lytting i dag er så inn i helvete overfladisk. Nå skal jeg ikke overdrive det fancy med å spille vinyl, for det er jo delvis en trend, la oss bare erkjenne det. Men det du får med vinyl er at du setter på en side, hører på musikk i 20 minutter, snur platen og hører på musikken i 20 minutter til. I tillegg har du et cover, og der står det blant annet hvem som spiller gitar, hvem som har laget låten og hvem som gjester på platen.

Møtt med mistro 

– Jeg liker å tro at jeg fremdeles er en raddis og rølpete rocker, men må vel erkjenne at jeg med årene også er en solid kultursnobb tilhørende middelklassen, sier Engelstad.

Hva som er kultursnobberi og om Engelstad passer til den beskrivelsen kan diskuteres. Utseendemessig skal det i hvert fall godt gjøres å kalle ham kaksete. Det erkjenner han selv, og så lenge han ikke ser for streit ut er han fornøyd.

– Fordi det ser ut som jeg har falt inn svingen fra parken, har det hendt en god del ganger at jeg har blitt nektet i døren på utesteder. Hos Hulen og på Kvarteret ble jeg tatt for å være full i edru tilstand, selv om jeg sto på gjesteliste og var på jobb for Bergens Tidende. Men det toppet seg på NHH under Uken 2018. Jeg skulle anmelde en konsert med Datarock, og vaktene insisterte på å ransake meg hver gang jeg hadde vært utenfor for å ta meg en røyk. I ettertid fikk jeg også vite at noen av disse Uken-sjefene mistenkte at jeg drev og sniffet kokain, mens jeg egentlig ikke gjorde noe mer usunt enn å røyke Camel Blue.

 

Kultursnobb likevel? 

Det er lett å tro at man blir hoven på musikk etter førti år i bransjen. Og greit, Engelstad gjennomskuer kvasi-hipstere, er sikker på sin smak og ler litt av journalister med mangelfull skolering i klassisk jazz og metal. Sånn sett kan man kanskje skimte den nevnte kultursnobben. Men samtidig snakker Engelstad med enhver som er sånn passe tilstede, og til platebaren er alle velkommen.

– Får vi spørsmål om tips til ny dansebandmusikk kan vi ikke svare, for det hører vi ikke på. Men hvis du kommer inn og ber oss om å fikse en vinyl av «Vikingarna», så skaffer vi det.  Det finnes ikke mindreverdig musikk, og selv om jeg ikke liker det, trenger det ikke være dårlig.

Pølser og protester

Apollons beslutning om å tilføre øl til sortimentet har vist seg lukrativ, og Engelstad ser positivt på platebarens fremtidsutsikter.

– Du får pølser på tilbud på hver jævla 7–eleven og Deli. Men det er likevel behov for gode restauranter, og de vil overleve.

Når det gjelder hans eget ambisjonsnivå, er det relativt flatt. Han trives med pensjonisttilværelsen, hvor han «får betalt for å gå på konserter, sose rundt i butikken og gjøre ingenting». Han har 3 millioner på bok og trenger ikke mer. Til de unge, lovende har han imidlertid kanskje, muligens en oppfordring.

– I dag er ungdommen så jævlig streit. Det er liksom ikke noe tæl. Til og med protestene er snille og sømmelige. Det er for lengst slutt på det å okkupere hus og få bank av politiet.

 

LES OGSÅ: Jakten på en lykkelig slutt

Neste artikkel
Kjedelig kledelig