Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
SAMFUNNSSTOFF
Ustoppelige sammen
09.09.2019

Hvordan kan det ha seg at dagens unge mer opptatt av Shrek og konspirasjonsteorier enn det å knuse foreldregenerasjonens verdensarv? Eller er de egentlig det?

Knut Nærum sa en gang at hver generasjon lever i villfarelsen om at de selv er ansvarlig for å ha oppdaget ironien. Men der tidligere generasjoner sto i utmarken og utvekslet morsomheter har vi i dag nærmest perfeksjonert utbredelsen av absurd humor på internett. Men hva så med løftet informasjonsalderen bar med seg?

I sommer gikk fenomenet «vi stormer X. De kan ikke stoppe oss alle» som en farsott på internett. Vi mennesker har et stort potensiale for samarbeid, og det har blitt gjenstand for visse internettsamfunns forkjærlighet for ironiske krumspring. Bli med på et dypdykk i absurd internettkultur når vi i Stoff utforsker hva som ligger bak denne digitale døgnfluen som fikk deg til å knegge litt i sommer.

Samles på internett, men om hva?

At det mobiliseres i ironiens tjeneste på internett er ikke nytt. I 2012 ble et nabolag i Haren i Nederland snudd på hodet da en 16 år gammel jente sin hjemmefest plutselig hadde over 400 000 forventede gjester. Hverdagskomikerne på Facebook hadde også en periode der deltakelse absurde kurs som for eksempel alpakkaklipping og pinnedyrhold. Og nå står altså Area 51 for tur.

Ifølge Facebook-arrangementet Storm Area 51, They Can’t Stop All of Us vil det befinne seg over 2 millioner mennesker utenfor verdens mest sagnomsuste militæranlegg i Nevadaørkenen den 20. september i år. Dessuten har også 1,5 millioner uttrykt interesse for å delta.

Det som åpenbart startet som en vits i arrangementsform har nærmest blitt en folkebevegelse og en reell sikkerhetstrussel for det amerikanske forsvaret.

Dersom du lurer på det – Area 51 er en hellig plass for alle jordens konspirasjonsteoretikere. Disse teoriene skal ha det til at det forskes på utenomjordiske vesener, og ikke minst at utenomjordiske vesener holder hus der. Ufrivillig.

Hva kommer så til å skje den 20. september når arrangementet går av stabelen? Sannsynligvis ingenting. Det har blitt gitt tillatelser til å avholde en musikkfestival i nærheten. Kanskje forsøker et par overivrige oppmerksomhetssøkende å klatre over gjerder og lage støy. Den herlige absurditeten i arrangementet ligger vel i dets undertittel they can’t stop all of us, noe som i og for seg er sant. Det er ikke her snakk om et par hverdagshumorister som skal lære seg å klippe alpakka. De er 2 millioner. Skulle de dukket opp og krevd å få se hva som foregikk på den topphemmelige militærbasen, hadde de nok fått det til. Satiren i arrangementet ligger kanskje i at det neppe finnes 2 millioner mennesker som faktisk tror at det eksisterer utenomjordiske vesener i et hemmelig laboratorium i ørkenen. Så hva står man igjen med når 20. september er forbi og internettironikerne vender blikket mot nye horisonter? En glemt vits? Vennene man fikk på veien? Eller simpelthen en gigantisk skare mennesker som viser at man kan samles om noe?

Vi stormer Bastillen

Se for deg at sosiale medier eksisterte under de store revolusjonene mot slutten av 1700-tallet. Det er åpenbart at det hadde vært mye mer praktisk for de rasende folkemassene å både mobilisere og idémyldre. Men i dette tankeeksperimentet kan vi heller ikke utelukke at en Mark Zuckerberg i pudderparykk kunne ispedd sine algoritmer som lot pengene styre hvilke inntrykk og informasjon de revolusjonære ble gitt. Når vi først er i gang, kan vi også tenke oss at Jean Jaques Rosseau og gjengen istedenfor å utvikle samfunnsomveltende teorier om frihet, likhet og brorskap, satt hjemme og pløyde gjennom Youtube-videoer om hvordan å støper maurtuer i aluminium.

Uansett, gjennom «Vi stormer» og dens søskenvitser er det rom for både håp og bekymring. Hva om de to millioner menneskene som er «villige» til å storme en avsidesliggende militærbase, bestemte seg for å dra til Brasil for å lenke seg til hogstmaskiner? Håpet ligger i at mennesker på internett faktisk samles om noe i det hele tatt, selv om fanesaken kunne vært mer konstruktiv.

Skygger på skjermen

Men hva er problemet med uskyldige vitser på internett? Det skader vel ikke noen. Kanskje fungerer det til og med som en form for selvterapi mot angst, depresjon og ensomhet for de innvidde. For dem som lever i en kaotisk verden som skriker etter forandring føles det kanskje lettere å svare med håpløs ironi enn handling. Blir da en ironisk kollektiv selvmordspakt en passende reaksjon? Eller har vi det såpass godt at vi ikke strever med den samme trangen som det russiske eller kinesiske proletariatet hadde til å velte om på tingenes tilstand?

Om du er en av dem som skriver i instagram-bioen din at man «kun er ung én gang» så har du helt rett. Vi vil aldri med sikkerhet kunne si om verden føltes mer håpløs for de unge i tidligere generasjoner.

Én ting er ihvertfall sikkert: vi lever i en tid hvor tingenes tilstand gir uendelig med råstoff til internetthumor.

Det er vanskeligere å si hvorfor lite annet skjer med utgangspunkt i dette. Om ikke en meningsløs tidsalder gir svaret på hvorfor vi ikke stormer Stortinget istedenfor Area 51, kan man se hen til filosofenes verden.

Den tysk-koreanske filosofen Byung-Chul Han stiller spørsmål ved om internett faktisk kan mobilisere samfunnsmessig endring. Han betegner individer på internett som en del av det han kaller «svermen», en slags virtuell enhet som lever og utvikler seg fra dag til dag. Denne «svermen» kan virke mektig på utsiden, men til syvende og sist kan den, ifølge Han aldri mobilisere en positiv endring. Dette er fordi den utelukkende livnærer seg på negativitet og ekstrem individualisme. I korte trekk, internett er lagt til rette for at du skal kunne være en selvopptatt jævel, og siden vi er selvopptatte jævler vil «svermen» aldri kunne storme noe som helst. Platons huleallegori synes nå å passe bedre enn noensinne.

Kniven på den digitale strupen 

Den 20. september får vi se hvor mange som tar steget ut av foreldrenes kjeller og valfarter til Nevada-ørkenen for å lage litt leven. En sommerslig avledning kan bli en påminnelse om hvor overskuddet vårt kanskje heller burde gå. Man kan bruke sosiale medier til å engasjere seg politisk, få noen nye venner, les mer på fagene sine, eller ingen av de øvrige. Helst burde du ikke stille så høye krav til deg selv, men høyere krav til verden rundt oss og forstå at vi alle er en del av «svermen». Eventuelt kan du bare logge av – for godt.

Og om du merker at du blir håpløs av å scrolle gjennom jungelen av selvbedrag og eksistensiell hanekamp du har på lommeskjermen din, kan du prise deg lykkelig for at det finnes en gjeng på nettet som velger å utfordre og omfavne universets meningsløshet. Hils Mark Zuckerberg fra oss. Vi stormer dypere inn i internettets mørke kroker! De kan ikke stoppe oss alle!

 

LES OGSÅ: r/TheMueller

SAMFUNNSSTOFF
Ustoppelige sammen

Hvordan kan det ha seg at dagens unge mer opptatt av Shrek og konspirasjonsteorier enn det å knuse foreldregenerasjonens verdensarv? Eller er de egentlig det?

Knut Nærum sa en gang at hver generasjon lever i villfarelsen om at de selv er ansvarlig for å ha oppdaget ironien. Men der tidligere generasjoner sto i utmarken og utvekslet morsomheter har vi i dag nærmest perfeksjonert utbredelsen av absurd humor på internett. Men hva så med løftet informasjonsalderen bar med seg?

I sommer gikk fenomenet «vi stormer X. De kan ikke stoppe oss alle» som en farsott på internett. Vi mennesker har et stort potensiale for samarbeid, og det har blitt gjenstand for visse internettsamfunns forkjærlighet for ironiske krumspring. Bli med på et dypdykk i absurd internettkultur når vi i Stoff utforsker hva som ligger bak denne digitale døgnfluen som fikk deg til å knegge litt i sommer.

Samles på internett, men om hva?

At det mobiliseres i ironiens tjeneste på internett er ikke nytt. I 2012 ble et nabolag i Haren i Nederland snudd på hodet da en 16 år gammel jente sin hjemmefest plutselig hadde over 400 000 forventede gjester. Hverdagskomikerne på Facebook hadde også en periode der deltakelse absurde kurs som for eksempel alpakkaklipping og pinnedyrhold. Og nå står altså Area 51 for tur.

Ifølge Facebook-arrangementet Storm Area 51, They Can’t Stop All of Us vil det befinne seg over 2 millioner mennesker utenfor verdens mest sagnomsuste militæranlegg i Nevadaørkenen den 20. september i år. Dessuten har også 1,5 millioner uttrykt interesse for å delta.

Det som åpenbart startet som en vits i arrangementsform har nærmest blitt en folkebevegelse og en reell sikkerhetstrussel for det amerikanske forsvaret.

Dersom du lurer på det – Area 51 er en hellig plass for alle jordens konspirasjonsteoretikere. Disse teoriene skal ha det til at det forskes på utenomjordiske vesener, og ikke minst at utenomjordiske vesener holder hus der. Ufrivillig.

Hva kommer så til å skje den 20. september når arrangementet går av stabelen? Sannsynligvis ingenting. Det har blitt gitt tillatelser til å avholde en musikkfestival i nærheten. Kanskje forsøker et par overivrige oppmerksomhetssøkende å klatre over gjerder og lage støy. Den herlige absurditeten i arrangementet ligger vel i dets undertittel they can’t stop all of us, noe som i og for seg er sant. Det er ikke her snakk om et par hverdagshumorister som skal lære seg å klippe alpakka. De er 2 millioner. Skulle de dukket opp og krevd å få se hva som foregikk på den topphemmelige militærbasen, hadde de nok fått det til. Satiren i arrangementet ligger kanskje i at det neppe finnes 2 millioner mennesker som faktisk tror at det eksisterer utenomjordiske vesener i et hemmelig laboratorium i ørkenen. Så hva står man igjen med når 20. september er forbi og internettironikerne vender blikket mot nye horisonter? En glemt vits? Vennene man fikk på veien? Eller simpelthen en gigantisk skare mennesker som viser at man kan samles om noe?

Vi stormer Bastillen

Se for deg at sosiale medier eksisterte under de store revolusjonene mot slutten av 1700-tallet. Det er åpenbart at det hadde vært mye mer praktisk for de rasende folkemassene å både mobilisere og idémyldre. Men i dette tankeeksperimentet kan vi heller ikke utelukke at en Mark Zuckerberg i pudderparykk kunne ispedd sine algoritmer som lot pengene styre hvilke inntrykk og informasjon de revolusjonære ble gitt. Når vi først er i gang, kan vi også tenke oss at Jean Jaques Rosseau og gjengen istedenfor å utvikle samfunnsomveltende teorier om frihet, likhet og brorskap, satt hjemme og pløyde gjennom Youtube-videoer om hvordan å støper maurtuer i aluminium.

Uansett, gjennom «Vi stormer» og dens søskenvitser er det rom for både håp og bekymring. Hva om de to millioner menneskene som er «villige» til å storme en avsidesliggende militærbase, bestemte seg for å dra til Brasil for å lenke seg til hogstmaskiner? Håpet ligger i at mennesker på internett faktisk samles om noe i det hele tatt, selv om fanesaken kunne vært mer konstruktiv.

Skygger på skjermen

Men hva er problemet med uskyldige vitser på internett? Det skader vel ikke noen. Kanskje fungerer det til og med som en form for selvterapi mot angst, depresjon og ensomhet for de innvidde. For dem som lever i en kaotisk verden som skriker etter forandring føles det kanskje lettere å svare med håpløs ironi enn handling. Blir da en ironisk kollektiv selvmordspakt en passende reaksjon? Eller har vi det såpass godt at vi ikke strever med den samme trangen som det russiske eller kinesiske proletariatet hadde til å velte om på tingenes tilstand?

Om du er en av dem som skriver i instagram-bioen din at man «kun er ung én gang» så har du helt rett. Vi vil aldri med sikkerhet kunne si om verden føltes mer håpløs for de unge i tidligere generasjoner.

Én ting er ihvertfall sikkert: vi lever i en tid hvor tingenes tilstand gir uendelig med råstoff til internetthumor.

Det er vanskeligere å si hvorfor lite annet skjer med utgangspunkt i dette. Om ikke en meningsløs tidsalder gir svaret på hvorfor vi ikke stormer Stortinget istedenfor Area 51, kan man se hen til filosofenes verden.

Den tysk-koreanske filosofen Byung-Chul Han stiller spørsmål ved om internett faktisk kan mobilisere samfunnsmessig endring. Han betegner individer på internett som en del av det han kaller «svermen», en slags virtuell enhet som lever og utvikler seg fra dag til dag. Denne «svermen» kan virke mektig på utsiden, men til syvende og sist kan den, ifølge Han aldri mobilisere en positiv endring. Dette er fordi den utelukkende livnærer seg på negativitet og ekstrem individualisme. I korte trekk, internett er lagt til rette for at du skal kunne være en selvopptatt jævel, og siden vi er selvopptatte jævler vil «svermen» aldri kunne storme noe som helst. Platons huleallegori synes nå å passe bedre enn noensinne.

Kniven på den digitale strupen 

Den 20. september får vi se hvor mange som tar steget ut av foreldrenes kjeller og valfarter til Nevada-ørkenen for å lage litt leven. En sommerslig avledning kan bli en påminnelse om hvor overskuddet vårt kanskje heller burde gå. Man kan bruke sosiale medier til å engasjere seg politisk, få noen nye venner, les mer på fagene sine, eller ingen av de øvrige. Helst burde du ikke stille så høye krav til deg selv, men høyere krav til verden rundt oss og forstå at vi alle er en del av «svermen». Eventuelt kan du bare logge av – for godt.

Og om du merker at du blir håpløs av å scrolle gjennom jungelen av selvbedrag og eksistensiell hanekamp du har på lommeskjermen din, kan du prise deg lykkelig for at det finnes en gjeng på nettet som velger å utfordre og omfavne universets meningsløshet. Hils Mark Zuckerberg fra oss. Vi stormer dypere inn i internettets mørke kroker! De kan ikke stoppe oss alle!

 

LES OGSÅ: r/TheMueller

Neste artikkel
Om å reise tilbake