Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KUNSTSTOFF
Kunsten å ignorere
07.10.2019

Et første møte med skjespikking, og mange åpenbaringer.

Tidvis føles livet overveldende, og jeg kjenner på en frykt for å bli truffet av en bølge bestående av gjøremål, pensum, fattigdom, klimakrise og en fremtid i dress. En velprøvd løsning er å lulle seg inn i en nostalgisk verden fylt med mindre ansvar og barndommens helter, som Astrid Lindgren. Men jeg kommer alltid til å ha mye å gjøre, og akkurat nå har jeg ingen tro på at de dårlige nyhetene slutter å komme. Hva gjør jeg? Jo, heller enn å tenke på Emil, prøver jeg å faktisk bli en kvinnelig, “moden” versjon av han. En som bare sniker seg rolig tilbake i snekkerbuen når det stormer. Hvordan? Snakker litt med kunstner Amber Ablett, før jeg lærer meg å spikke skje.

Ble skjespikker i Japan
Praten med Amber finner sted på hennes kontor i kunstkollektivet Isotop. Jeg får vite at hun har mastergrad fra Kunsthøgskolen i Bergen, men at skjespikkingen er selvlært.

– For hver skje jeg spikket, skrev jeg ned overskriften på nyhetsoppslag jeg bevisst droppet å lese.

Amber startet med spikking under et opphold i Japan, hvor hun sammenlignet innbyggernes sjargong på tur, med norske tradisjoner. Sammenligningen var tung og intellektuelt krevende. Amber fikk derfor behov for en lystbetont aktivitet hun kunne gjøre alene når arbeidet ble for seriøst. Det resulterte i prosjektet Spoons Ignoring.

– Det første året lekte jeg meg bare med skjespikkingen. Jeg valgte å heller bruke tiden min på det, enn andre alvorlige aktiviteter, som å lese aviser. For hver skje jeg spikket, skrev jeg ned overskriften på nyhetsoppslag jeg bevisst droppet å lese. Som for eksempel om de tolv guttene som ble stengt inne i den hulen i Thailand.

Et verk med flere deltakere

Opprinnelig var Spoons Ignoring et individuelt prosjekt, men til min egen og andres fornøyelse, har Amber bestemt seg for å gi allmuen anledning til å delta. I høst gjennom å gjennomføre tre skjespikkingskurs i kunstbutikken Kiosken.

– Jeg ønsker at kunsten min skal fungere som politikk med en liten p.

Hun jobber mye med performance, audiovisuell og deltakerbasert kunst, hittil blant annet i samarbeid med Hordaland Kunstsenter, Kunstnernes hus og Lydgalleriet. Selv om det er paralleller mellom flere av Ambers verk, skiller Spoons Ignoring seg ut fra andre prosjekter ved et ønske om å ignorere.

– Globale nyheter og personlige hendelser kan få en til å føle seg overveldet og impotent. Å ignorere blir en politisk handling, som jeg selv anerkjenner og understreker ved å gi skjeene navn basert på nyhetsoverskrifter.

Å distansere, ikke blokkere
Jeg er nysgjerrig, og lurer på hva hun egentlig mener med å ignorere.

– Det handler ikke om å stenge all kognitiv aktivitet ute, men å sette ned foten og si at man ikke alltid kan være engasjert og deltakende. Man distanserer seg fra tankene og prosesserer dem i ønsket tempo.

– Å ignorere er en politisk handling.

Yoga, mindfulness, anxiolytika og stressballer. Det moderne mennesket har etter hvert mange, mange, metoder for å redusere kortisolnivået. Amber tror det enkleste kan være det beste.

– Vi har drevet med skjespikking i hundrevis av år. Det er veldig ukomplisert. Man skrur av hodet gjennom å holde seg travel med hendene. Mange andre hverdagslige ting kan ha samme effekt, for eksempel hagearbeid og stryking av klær.

LES OGSÅ: Brizen på øl og yoga

Steget inn i snekkerbua
Fra jeg møtte Amber for første gang, til jeg deltar på skjespikkingskurs, går det i overkant av en uke. I prosessen med å komme seg etter en litt for spandabel helg, og gjennom diverse timer med masteroppgaven, har dagdrømmen om Emil virket som et trygt sted å komme hjem.

På bordet er det kake, kaffe og kniver. Når klokken blir seks, har tre helt ulnike mennesker funnet veien til den lille kunstbutikken Kiosken.

– Jeg har med en stubbe fra min egen rhododendron. Den ble hugget i april.

En litt eldre kar viser allerede her at han har mer befatning med tre enn meg. Jaja, han har levd lengre, tenker jeg. Ved siden av oss, sitter blant annet en sykepleier og to tyske bergensboere på lån. Engelsk og norsk om hverandre, mange inntrykk, god stemning.

Workshopen starter rett frem med fremvisning av en russisk øks, og forklaring på hvordan man kutter i tre. Jeg blir jeg minnet på at vi lever langt fra våre forfedrenes virkelighet. Samtidig er lettelsen stor når jeg forstår at jeg slipper å hogge ved eller spikke i en stubbe. Amber gir oss ferdig kuttede trebiter klare til bruk.

To timer av, og én på

– Vi skal bruke bjørk som ble hogget for mindre enn ett år siden, for den er mykest.

Informasjonsflyten fortsetter, og mulighetene til å fiske nyttige tips er mange. Det siste jeg snapper opp, er hvilket utstyr man skal bruke og hvor man får kjøpt det. Men så får jeg kniven i hånden, og litt etter litt mister jeg evnen til å absorbere mer kunnskap. Det er ikke godt å si hva som er den konkrete årsakssammenhengen, men jeg blir null tull totalt amøbe. Jeg soner helt ut, og blir nesten irritabel når mennesker snakker til meg. Kutter meg, men bryr meg ikke. Jeg. Vil. Bare. Spikke. Skje.

Sånn fortsetter det i nesten to timer, helt til det bare er en igjen. Amber går rundt bordet, og hjelper til med skjeene.

– Ser veldig bra ut, fint, imponerende.

Tilbakemeldingene til deltakerne før meg er gode. Jeg merker at alle er kommet litt lengre enn meg, har litt rundere og rettere produkter enn meg, og jeg blir faktisk litt stresset. Prøver å minne meg selv på motivasjonen min, på at dette er noe jeg gjør for å stresse ned, ikke for å vinne. Til slutt innser jeg at jeg blir nødt til å forlate lokalene med en uferdig og ufin skje.

Men selv om jeg ikke vant skjespikkingsworkshopen, er Amber snill og trøster meg.

– Du skulle bare sett mine første skjeer. Da hadde du vært fornøyd.

Dessuten har jeg nå kunnskapen jeg trenger for å fortsette prosjektet på egenhånd. Der mine venner skal strikke votter og gensere som julegaver, skal jeg spikke skjeer. En gave til andre, men mest til meg selv.

 

LES OGSÅ: Var det hele en drøm?

KUNSTSTOFF
Kunsten å ignorere

Et første møte med skjespikking, og mange åpenbaringer.

Tidvis føles livet overveldende, og jeg kjenner på en frykt for å bli truffet av en bølge bestående av gjøremål, pensum, fattigdom, klimakrise og en fremtid i dress. En velprøvd løsning er å lulle seg inn i en nostalgisk verden fylt med mindre ansvar og barndommens helter, som Astrid Lindgren. Men jeg kommer alltid til å ha mye å gjøre, og akkurat nå har jeg ingen tro på at de dårlige nyhetene slutter å komme. Hva gjør jeg? Jo, heller enn å tenke på Emil, prøver jeg å faktisk bli en kvinnelig, “moden” versjon av han. En som bare sniker seg rolig tilbake i snekkerbuen når det stormer. Hvordan? Snakker litt med kunstner Amber Ablett, før jeg lærer meg å spikke skje.

Ble skjespikker i Japan
Praten med Amber finner sted på hennes kontor i kunstkollektivet Isotop. Jeg får vite at hun har mastergrad fra Kunsthøgskolen i Bergen, men at skjespikkingen er selvlært.

– For hver skje jeg spikket, skrev jeg ned overskriften på nyhetsoppslag jeg bevisst droppet å lese.

Amber startet med spikking under et opphold i Japan, hvor hun sammenlignet innbyggernes sjargong på tur, med norske tradisjoner. Sammenligningen var tung og intellektuelt krevende. Amber fikk derfor behov for en lystbetont aktivitet hun kunne gjøre alene når arbeidet ble for seriøst. Det resulterte i prosjektet Spoons Ignoring.

– Det første året lekte jeg meg bare med skjespikkingen. Jeg valgte å heller bruke tiden min på det, enn andre alvorlige aktiviteter, som å lese aviser. For hver skje jeg spikket, skrev jeg ned overskriften på nyhetsoppslag jeg bevisst droppet å lese. Som for eksempel om de tolv guttene som ble stengt inne i den hulen i Thailand.

Et verk med flere deltakere

Opprinnelig var Spoons Ignoring et individuelt prosjekt, men til min egen og andres fornøyelse, har Amber bestemt seg for å gi allmuen anledning til å delta. I høst gjennom å gjennomføre tre skjespikkingskurs i kunstbutikken Kiosken.

– Jeg ønsker at kunsten min skal fungere som politikk med en liten p.

Hun jobber mye med performance, audiovisuell og deltakerbasert kunst, hittil blant annet i samarbeid med Hordaland Kunstsenter, Kunstnernes hus og Lydgalleriet. Selv om det er paralleller mellom flere av Ambers verk, skiller Spoons Ignoring seg ut fra andre prosjekter ved et ønske om å ignorere.

– Globale nyheter og personlige hendelser kan få en til å føle seg overveldet og impotent. Å ignorere blir en politisk handling, som jeg selv anerkjenner og understreker ved å gi skjeene navn basert på nyhetsoverskrifter.

Å distansere, ikke blokkere
Jeg er nysgjerrig, og lurer på hva hun egentlig mener med å ignorere.

– Det handler ikke om å stenge all kognitiv aktivitet ute, men å sette ned foten og si at man ikke alltid kan være engasjert og deltakende. Man distanserer seg fra tankene og prosesserer dem i ønsket tempo.

– Å ignorere er en politisk handling.

Yoga, mindfulness, anxiolytika og stressballer. Det moderne mennesket har etter hvert mange, mange, metoder for å redusere kortisolnivået. Amber tror det enkleste kan være det beste.

– Vi har drevet med skjespikking i hundrevis av år. Det er veldig ukomplisert. Man skrur av hodet gjennom å holde seg travel med hendene. Mange andre hverdagslige ting kan ha samme effekt, for eksempel hagearbeid og stryking av klær.

LES OGSÅ: Brizen på øl og yoga

Steget inn i snekkerbua
Fra jeg møtte Amber for første gang, til jeg deltar på skjespikkingskurs, går det i overkant av en uke. I prosessen med å komme seg etter en litt for spandabel helg, og gjennom diverse timer med masteroppgaven, har dagdrømmen om Emil virket som et trygt sted å komme hjem.

På bordet er det kake, kaffe og kniver. Når klokken blir seks, har tre helt ulnike mennesker funnet veien til den lille kunstbutikken Kiosken.

– Jeg har med en stubbe fra min egen rhododendron. Den ble hugget i april.

En litt eldre kar viser allerede her at han har mer befatning med tre enn meg. Jaja, han har levd lengre, tenker jeg. Ved siden av oss, sitter blant annet en sykepleier og to tyske bergensboere på lån. Engelsk og norsk om hverandre, mange inntrykk, god stemning.

Workshopen starter rett frem med fremvisning av en russisk øks, og forklaring på hvordan man kutter i tre. Jeg blir jeg minnet på at vi lever langt fra våre forfedrenes virkelighet. Samtidig er lettelsen stor når jeg forstår at jeg slipper å hogge ved eller spikke i en stubbe. Amber gir oss ferdig kuttede trebiter klare til bruk.

To timer av, og én på

– Vi skal bruke bjørk som ble hogget for mindre enn ett år siden, for den er mykest.

Informasjonsflyten fortsetter, og mulighetene til å fiske nyttige tips er mange. Det siste jeg snapper opp, er hvilket utstyr man skal bruke og hvor man får kjøpt det. Men så får jeg kniven i hånden, og litt etter litt mister jeg evnen til å absorbere mer kunnskap. Det er ikke godt å si hva som er den konkrete årsakssammenhengen, men jeg blir null tull totalt amøbe. Jeg soner helt ut, og blir nesten irritabel når mennesker snakker til meg. Kutter meg, men bryr meg ikke. Jeg. Vil. Bare. Spikke. Skje.

Sånn fortsetter det i nesten to timer, helt til det bare er en igjen. Amber går rundt bordet, og hjelper til med skjeene.

– Ser veldig bra ut, fint, imponerende.

Tilbakemeldingene til deltakerne før meg er gode. Jeg merker at alle er kommet litt lengre enn meg, har litt rundere og rettere produkter enn meg, og jeg blir faktisk litt stresset. Prøver å minne meg selv på motivasjonen min, på at dette er noe jeg gjør for å stresse ned, ikke for å vinne. Til slutt innser jeg at jeg blir nødt til å forlate lokalene med en uferdig og ufin skje.

Men selv om jeg ikke vant skjespikkingsworkshopen, er Amber snill og trøster meg.

– Du skulle bare sett mine første skjeer. Da hadde du vært fornøyd.

Dessuten har jeg nå kunnskapen jeg trenger for å fortsette prosjektet på egenhånd. Der mine venner skal strikke votter og gensere som julegaver, skal jeg spikke skjeer. En gave til andre, men mest til meg selv.

 

LES OGSÅ: Var det hele en drøm?

Neste artikkel
Ord som kommer, ord som går