Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
07.10.2019
KULTURSTOFF
Møt menneskehanne

Tegneserieskaperen om å stå i samfunnsdebatten: – For meg er det viktig å ha med humor, så det ikke bare blir nok en mening om temaet.

– Livet mitt er egentlig mer generisk enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt at jeg var så unik. Jeg er jo tegneserieskaper.

Stoff møter Hanne Sigbjørnsen under Gyldendals nye «in-house» tegneseriefestival i Oslo. Hun sitter foran oss i foajeen og snakker om sin siste bokutgivelse, Ikke tenk på meg. Hanne er faktisk et ekte menneske fra Kvernaland, et tettsted i Rogaland, men de fleste forbinder henne med den rødkledde, insektøyde tegneseriefiguren Tegnehanne.

– Boken handler om de spørsmålene jeg har tenkt på i det siste: Skal jeg få barn? Skal jeg gifte meg? Hva er egentlig livet mitt?

Fra blogg til bok

Hennes siste utgivelse er en tegneseriedagbok som strekker seg over et halvår i den Oslobaserte 29-åringen sitt liv. Leseren følger fortsatt figuren Tegnehanne, men får et mer personlig og nedtonet innblikk i Hanne Sigbjørnsens liv.

Figuren Tegnehanne så internettets lys som en tegneserieblogg i 2010, da bloggere enda ikke var blitt influensere, og noen nordmenn stod askefaste i Tyrkia. Bloggen fulgte et typisk bloggformat, men i stedet for speilrefleksbilder av dyre klær og estetisk fristende måltider var derimot de visuelle elementene enkle tegninger, på grensen til «dette kunne jeg ha tegnet selv». Postene hadde mye humor og selvironi, og handlet gjerne om bisarre møter og opplevelser. Hanne har utviklet seg siden da – og Stoff liker utviklingen.

– Det er en kuratert versjon av livet mitt, men noen av datoene har jeg skiftet på, for å få en narrativ oppbygning. Det er en veldig personlig bok.

I Hannes tidligere arbeid var graden av kuratering mer ekstrem, men i den nye boken er overdrivelser og absurditet for humorens skyld byttet ut med Hannes refleksjoner og tanker rundt forhold, karriere og eksistensielle spørsmål. I boken har Hanne utlevert både familie og samboeren Jostein. Det synes hun var lett å gjøre, men nå som de faktisk skal lese det er hun nervøs for hva slags reaksjoner hun vil bli møtt med av de utleverte.

Tegne-Knausgård

– Det hadde vært sunt å distansere seg litt fra det, men det er ikke så lett. Jeg klarer ikke være så kompromissløs som Knausgård.

Hun er bekymret for hva folk kommer til å tenke om henne etter å ha fått et så grundig innblikk i hennes liv og tanker.

– Om folk ikke liker det, så liker de ikke meg, på en måte, sier hun.
En av styrkene til Hanne er hennes åpenhet om både sine gode og dårlige sider, som kanskje gjør det lettere for folk å akseptere disse sidene ved seg selv. Et nylig eksempel er et blogginnlegg i Aftenposten om sjalusi. Dette skriver Hanne også om i boken. I korte trekk er Hanne misunnelig på suksessen til en annen kvinnelig serieskaper. Hver gang sjalusiobjektet slår godt an hos leserne, oppleves det som et nederlag for Hannes egen tegnekarriere.

Det kan bare være en Nemi, sier de. Du er den nye Nemi. Når du er den nye, går den gamle ut.

– Da jeg publiserte innlegget kontaktet personen meg og fortalte at hun følte det på lignende måte overfor meg.

Hvorfor er sjalusiproblemet tilsynelatende så vanlig blant kvinnelige serieskapere i Norge, tenker du?

– Media fremstiller det som at det kun er plass til en kvinnelig serieskaper.

Hanne snakker om hvordan Nemi lenge var den regjerende tegneserien laget av en kvinne. Og dette gjør at arbeidet til nye kvinnelige serieskapere gjerne sammenlignes med henne, selv om seriene deres tydelig skiller seg fra Nemi. Hun sier at det også har vært mye fokus på stripeserier. I andre tegneseriesjangre gjør kvinner det veldig bra, og mange av de populære tegneseriene i Norge er laget av kvinner.

– Det kan bare være en Nemi, sier de. Du er den nye Nemi. Når du er den nye, går den gamle ut.

Tror du «den nye Tegnehanne» kommer til å dukke opp en dag?

– Det gleder jeg meg til!

LES OGSÅ: Munch, avkledd

Skrivehanne

Hanne er underholdende og morsom i virkeligheten også, og hun er flink til å snakke for seg. Dette kommer tydelig frem i seriene hennes, som er mer som illustrerte kåserier enn det typiske tegneserieformatet. Serieskaperen mener hun er bedre på å observere enn å tegne.

– Jeg føler Tegnehanne er mer et skriveprosjekt enn et tegneprosjekt.

Har du noen gang tenkt å ta mer avstand fra deg selv i tegneseriene? 

– Jeg har tenkt på det, men det er litt vanskelig. Det er jo det jeg er kjent for, og det er det folk kjenner meg som. Jeg tror det ville føltes feil hvis jeg skulle skrevet om en karakter utenfor meg selv. Men jeg utelukker det ikke.

Det er jo forskjell på hets og å bli motsagt, men jeg reagerer likt på begge deler.

Et annet trekk ved Hannes arbeid er at hun ofte kommenterer dagsaktuelle hendelser. For eksempel når hun skriver og tegner om hvordan babyboomere går inn klimadebatten, og i stedet for å bekymre seg over regnskog i brann og den gryende klimakrisen, henger seg opp i bruken av ordet «skam». Regner Hanne seg som en samfunnsdebattant?

– Jeg prøver å ikke bare være en samfunnsdebattant, fordi det er tungt for meg å stå i debatten. Det blir alltid mer diskusjon når jeg skriver om noe aktuelt.

Ofte setter Hanne ting på spissen, og får kommentarer om at hun ikke er nyansert nok.

– Da blir spørsmålet om jeg skal gå ut av rollen som kåsør, eller bare la det stå i spissformulering. Da blir det gjerne spissformuleringen. For meg er det viktig å ha med humor, så det ikke bare blir nok en mening om temaet.

Hanne forteller videre at hun ellers mottar lite hets. I blant får hun derimot velbegrunnede motsvar.

– Det er jo forskjell på hets og å bli motsagt, men jeg reagerer likt på begge deler.

Det virker uvanlig å være en kvinne som har meninger om ting på nett som ikke opplever mye hets. Kanskje fordi meningene er filtrert gjennom en gøyal figur som er vanskelig å bli sur på.

Tegnehanne er en figur som de fleste kjenner til. Men hva med mennesket bak: Føler du deg noenlunde kjent?

– Noen ganger ja, andre ganger nei.

Tegnehanne forteller om da hun var på Ark bokhandel, og så at Linnea Myhre at hadde signerte kopier av boken sin til salgs. Hun tenkte hun skulle prøve seg på det samme, og spurte damen i kassen om hun kunne signere noen av sine bøker, som også som til salgs. Damen var usikker på Hannes legitimitet som forfatter av boken, og måtte spørre sin overordnede.

– Fuck. Ingen vet hvem jeg er, jeg skulle aldri ha spurt, jeg skulle ønske jeg kunne dø, tenkte jeg. Så kom damen tilbake og sa «Greit, du kan signere fem stykker».

Tegnekattemamma

Selv om Hanne i kjøtt og blod ikke er like kjent som den karakteristiske Tegnehanne, så har hennes tegnede alias lenge vært en figur mange kjenner til og kan kjenne seg igjen i – kanskje da spesielt for jenter i 20-årene som sliter litt med voksentilværelsen.

Men når du er en serieskaper som skriver om eget liv, endres demografien du appellerer til etterhvert som du selv vokser og endrer deg.

– Jeg merker det veldig godt, når jeg blir eldre får jeg et annet publikum. Men jeg tror du alltid vil treffe en målgruppe. De finner deg!

Den nye boken din inkluderer tanker rundt det å få barn. Hvis du får barn, tror du at du kommer til å bli en mammaserietegner?

– Jeg vil ikke at det skal bli en mammaserie. Jeg håper jeg fortsatt kan ha meg selv i fokus. Ikke bare når jeg lager tegneserier, men i livet generelt.

Hva om du får katt?

– Hadde jeg fått en katt, så hadde jeg holdt det hemmelig i tegneseriene. Det er bare en så stor klisjé i tegneserier. Aldri begynn å skriv om katt.

 

https://www.instagram.com/tegnehanne/

 

LES OGSÅ: Bergen Revels #32

KULTURSTOFF
Møt menneskehanne

Tegneserieskaperen om å stå i samfunnsdebatten: – For meg er det viktig å ha med humor, så det ikke bare blir nok en mening om temaet.

– Livet mitt er egentlig mer generisk enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt at jeg var så unik. Jeg er jo tegneserieskaper.

Stoff møter Hanne Sigbjørnsen under Gyldendals nye «in-house» tegneseriefestival i Oslo. Hun sitter foran oss i foajeen og snakker om sin siste bokutgivelse, Ikke tenk på meg. Hanne er faktisk et ekte menneske fra Kvernaland, et tettsted i Rogaland, men de fleste forbinder henne med den rødkledde, insektøyde tegneseriefiguren Tegnehanne.

– Boken handler om de spørsmålene jeg har tenkt på i det siste: Skal jeg få barn? Skal jeg gifte meg? Hva er egentlig livet mitt?

Fra blogg til bok

Hennes siste utgivelse er en tegneseriedagbok som strekker seg over et halvår i den Oslobaserte 29-åringen sitt liv. Leseren følger fortsatt figuren Tegnehanne, men får et mer personlig og nedtonet innblikk i Hanne Sigbjørnsens liv.

Figuren Tegnehanne så internettets lys som en tegneserieblogg i 2010, da bloggere enda ikke var blitt influensere, og noen nordmenn stod askefaste i Tyrkia. Bloggen fulgte et typisk bloggformat, men i stedet for speilrefleksbilder av dyre klær og estetisk fristende måltider var derimot de visuelle elementene enkle tegninger, på grensen til «dette kunne jeg ha tegnet selv». Postene hadde mye humor og selvironi, og handlet gjerne om bisarre møter og opplevelser. Hanne har utviklet seg siden da – og Stoff liker utviklingen.

– Det er en kuratert versjon av livet mitt, men noen av datoene har jeg skiftet på, for å få en narrativ oppbygning. Det er en veldig personlig bok.

I Hannes tidligere arbeid var graden av kuratering mer ekstrem, men i den nye boken er overdrivelser og absurditet for humorens skyld byttet ut med Hannes refleksjoner og tanker rundt forhold, karriere og eksistensielle spørsmål. I boken har Hanne utlevert både familie og samboeren Jostein. Det synes hun var lett å gjøre, men nå som de faktisk skal lese det er hun nervøs for hva slags reaksjoner hun vil bli møtt med av de utleverte.

Tegne-Knausgård

– Det hadde vært sunt å distansere seg litt fra det, men det er ikke så lett. Jeg klarer ikke være så kompromissløs som Knausgård.

Hun er bekymret for hva folk kommer til å tenke om henne etter å ha fått et så grundig innblikk i hennes liv og tanker.

– Om folk ikke liker det, så liker de ikke meg, på en måte, sier hun.
En av styrkene til Hanne er hennes åpenhet om både sine gode og dårlige sider, som kanskje gjør det lettere for folk å akseptere disse sidene ved seg selv. Et nylig eksempel er et blogginnlegg i Aftenposten om sjalusi. Dette skriver Hanne også om i boken. I korte trekk er Hanne misunnelig på suksessen til en annen kvinnelig serieskaper. Hver gang sjalusiobjektet slår godt an hos leserne, oppleves det som et nederlag for Hannes egen tegnekarriere.

Det kan bare være en Nemi, sier de. Du er den nye Nemi. Når du er den nye, går den gamle ut.

– Da jeg publiserte innlegget kontaktet personen meg og fortalte at hun følte det på lignende måte overfor meg.

Hvorfor er sjalusiproblemet tilsynelatende så vanlig blant kvinnelige serieskapere i Norge, tenker du?

– Media fremstiller det som at det kun er plass til en kvinnelig serieskaper.

Hanne snakker om hvordan Nemi lenge var den regjerende tegneserien laget av en kvinne. Og dette gjør at arbeidet til nye kvinnelige serieskapere gjerne sammenlignes med henne, selv om seriene deres tydelig skiller seg fra Nemi. Hun sier at det også har vært mye fokus på stripeserier. I andre tegneseriesjangre gjør kvinner det veldig bra, og mange av de populære tegneseriene i Norge er laget av kvinner.

– Det kan bare være en Nemi, sier de. Du er den nye Nemi. Når du er den nye, går den gamle ut.

Tror du «den nye Tegnehanne» kommer til å dukke opp en dag?

– Det gleder jeg meg til!

LES OGSÅ: Munch, avkledd

Skrivehanne

Hanne er underholdende og morsom i virkeligheten også, og hun er flink til å snakke for seg. Dette kommer tydelig frem i seriene hennes, som er mer som illustrerte kåserier enn det typiske tegneserieformatet. Serieskaperen mener hun er bedre på å observere enn å tegne.

– Jeg føler Tegnehanne er mer et skriveprosjekt enn et tegneprosjekt.

Har du noen gang tenkt å ta mer avstand fra deg selv i tegneseriene? 

– Jeg har tenkt på det, men det er litt vanskelig. Det er jo det jeg er kjent for, og det er det folk kjenner meg som. Jeg tror det ville føltes feil hvis jeg skulle skrevet om en karakter utenfor meg selv. Men jeg utelukker det ikke.

Det er jo forskjell på hets og å bli motsagt, men jeg reagerer likt på begge deler.

Et annet trekk ved Hannes arbeid er at hun ofte kommenterer dagsaktuelle hendelser. For eksempel når hun skriver og tegner om hvordan babyboomere går inn klimadebatten, og i stedet for å bekymre seg over regnskog i brann og den gryende klimakrisen, henger seg opp i bruken av ordet «skam». Regner Hanne seg som en samfunnsdebattant?

– Jeg prøver å ikke bare være en samfunnsdebattant, fordi det er tungt for meg å stå i debatten. Det blir alltid mer diskusjon når jeg skriver om noe aktuelt.

Ofte setter Hanne ting på spissen, og får kommentarer om at hun ikke er nyansert nok.

– Da blir spørsmålet om jeg skal gå ut av rollen som kåsør, eller bare la det stå i spissformulering. Da blir det gjerne spissformuleringen. For meg er det viktig å ha med humor, så det ikke bare blir nok en mening om temaet.

Hanne forteller videre at hun ellers mottar lite hets. I blant får hun derimot velbegrunnede motsvar.

– Det er jo forskjell på hets og å bli motsagt, men jeg reagerer likt på begge deler.

Det virker uvanlig å være en kvinne som har meninger om ting på nett som ikke opplever mye hets. Kanskje fordi meningene er filtrert gjennom en gøyal figur som er vanskelig å bli sur på.

Tegnehanne er en figur som de fleste kjenner til. Men hva med mennesket bak: Føler du deg noenlunde kjent?

– Noen ganger ja, andre ganger nei.

Tegnehanne forteller om da hun var på Ark bokhandel, og så at Linnea Myhre at hadde signerte kopier av boken sin til salgs. Hun tenkte hun skulle prøve seg på det samme, og spurte damen i kassen om hun kunne signere noen av sine bøker, som også som til salgs. Damen var usikker på Hannes legitimitet som forfatter av boken, og måtte spørre sin overordnede.

– Fuck. Ingen vet hvem jeg er, jeg skulle aldri ha spurt, jeg skulle ønske jeg kunne dø, tenkte jeg. Så kom damen tilbake og sa «Greit, du kan signere fem stykker».

Tegnekattemamma

Selv om Hanne i kjøtt og blod ikke er like kjent som den karakteristiske Tegnehanne, så har hennes tegnede alias lenge vært en figur mange kjenner til og kan kjenne seg igjen i – kanskje da spesielt for jenter i 20-årene som sliter litt med voksentilværelsen.

Men når du er en serieskaper som skriver om eget liv, endres demografien du appellerer til etterhvert som du selv vokser og endrer deg.

– Jeg merker det veldig godt, når jeg blir eldre får jeg et annet publikum. Men jeg tror du alltid vil treffe en målgruppe. De finner deg!

Den nye boken din inkluderer tanker rundt det å få barn. Hvis du får barn, tror du at du kommer til å bli en mammaserietegner?

– Jeg vil ikke at det skal bli en mammaserie. Jeg håper jeg fortsatt kan ha meg selv i fokus. Ikke bare når jeg lager tegneserier, men i livet generelt.

Hva om du får katt?

– Hadde jeg fått en katt, så hadde jeg holdt det hemmelig i tegneseriene. Det er bare en så stor klisjé i tegneserier. Aldri begynn å skriv om katt.

 

https://www.instagram.com/tegnehanne/

 

LES OGSÅ: Bergen Revels #32

Neste artikkel
Klimasøksmålet