Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
07.10.2019
LØST GJENFORTALT
Vodkatårer

Alene og naiv på ferie i Europas siste diktatur. Løst gjenfortalt.

Du er halvveis inn i sommerferien, utsiktene til fete ferieopplevelser og kule oppdateringer på Instagram er elendige. Deltidsjobben på Bergens mest slitne bar spiser deg opp innenfra. Omsider får du kranglet deg til noen få ukers ferie. Endelig skal du hevde deg i den virtuelle bildestrømmen.

KGB, Kreuzberg og Lenin

En bereist venn tipser deg om et diktatur i Øst-Europa. Du har ikke hørt om landet siden geografitimene på barneskolen. De har nylig opphevet strenge visumregler, valutaen er svak og hovedstadens kulturscene er visstnok superhipp. Etterretningstjenesten heter fortsatt KGB. Hva mer kan du be om?

Du fyller sekken med friluftsutstyr og urbane klær – en miks av identitetsmarkører som gir inntrykk av at du er interessant. Russisk litteratur kjøpes for å bøte på ditt vedvarende underskudd av kulturell kapital. Du har aldri klart å fullføre en klassiker, men muligheten for å ta bilde av Anna Karenina i russisktalende omgivelser er en billig forsikring dersom alt annet skulle gå galt.

Til din store skuffelse er ikke byen et stillbilde av kommunisttiden. De fete analoge bildene du skulle fremkalle for å poste på Instagram kan du se langt etter. Tiden går, også i Østblokken. Foruten to museer og et område som later til å være en kopi av Kreuzberg, byr ikke byen på stort.

På hostellet finnes heldigvis ingen grunne og festkåte amerikanere på Eurotrip, men gleden er kortvarig, da de andre hostellgjestene viser seg å være pensjonister som ikke snakker et ord engelsk. Du hadde foretrukket amerikanerne. Dagen reddes av pappa, en gammel AKP-mler, som er fra seg av begeistring over Lenin-statuene du poster i familiegruppen.

Takk skal du, Babushka!

Rastløs og sulten på nye opplevelser går turen videre til rurale områder. Du tilbringer en natt i telt, men lykkes ikke i å overbevise deg selv om at camping er noe du faktisk setter pris på. I det minste får du knipset et par velkomponerte mobilbilder og følgerskaren din gir deg et etterlengtet, men kortvarig dopaminrush. Med halen mellom beina gjør du vendereis til nærmeste tettsted. En natt på hotell koster mindre enn en timeslønn i fedrelandet, men du mistenker at lokalet tidligere var brukt av KGB.

Her er det ikke så mye annet å ta seg til enn å drikke alkohol og se på at andre drikker sterkere alkohol.

«…i samme øyeblikk smetter den frekke jævelen ut og hugger tak i leggen din.»

En lokal skrue du kommer i snakk med ved hjelp av Google Translate insisterer på at du må smake verdens beste tomater hos hans babushka. Endelig skal du få oppleve noe autentisk! Du befinner deg snart utenfor et voldsomt gjerde som omringer et slitent trehus. Innenfor gjerdet bjeffer en stor hund iltert. Vaktbikkjen høres erfaren ut, den har hatt nok av uvedkommende med høy promille å jage vekk. Babushka åpner porten, og i samme øyeblikk smetter den frekke jævelen ut og hugger tak i leggen din.

Tennene låser seg fast og synker inn. Du vifter og veiver med alt du har for å få den av. Pulsen galopperer, og febrilsk ruller du opp turbuksen for å undersøke såret. Den kom ikke helt til benet som du fryktet, men den har laget et ganske så blodig kjøttsår.

Empatien til vertene dine er fraværende. Det nærmeste de kommer en unnskyldning er å plassere bikkjen i hundegården. Gjennom ren, overfladisk, norsk høflighet presterer du å holde tårene tilbake og takke ja til et måltid av smakløse tomater og ihjelsaltet omelett. Babushka har mange russiske gloser på hjertet og lar deg ikke unnslippe med det første, selv om dødsangsten løper løpsk.

Lite visste du at en tekanne aldri blir tom og at en tekopp alltid vil fylles opp. På utedoen gjør du et kjapt internettsøk som raskt bekrefter frykten: «Rabies er et økende problem i Hviterussland». Neste buss tilbake til hovedstaden går ikke før neste morgen.

LES OGSÅ: Velkommen hjem

Post-sovjetisk labyrint 

På den skranglete bussen forsøker du febrilsk å få tak i forsikringsselskapet. For å unngå personlig bankerott i et fremmed land må du ha dem på din side.  Forsikringsselskapet som tidligere har forlangt at all kommunikasjon skal foregå elektronisk krever nå at du må ringe til alarmsentralen i Danmark. Før du har rukket å presentere deg kuttes linjen. Du har ikke flere ringeminutter, og i tillegg står du i rubelgjeld til oligarken som kapret telemarkedet tidlig på 00-tallet.

Bussjåføren viser deg veien til et til privat legesenter. I skranken får du beskjed om at de ikke har kapasitet til å ta deg imot: Kom tilbake i morgen! Her må du visst lage oppstyr for å få nødvendig hjelp. Sekken slenges i bakken, buksebenet rulles opp, og du roper på en blanding av rasende engelsk og brutal bergensk at du er i livsfare. Sekretæren er tilsynelatende uanfektet, men henviser deg til en enslig trebenk på gangen. Etter langt om lenge vinkes du inn på et mørkt legekontor. Legen undersøker bittet. Han ringer en venn som på gebrokkent engelsk forteller deg at du må dra til et offentlig sykehus for å få medisinsk behandling. I skumringen forlater du sykehuset med et håndtegnet kart og en jeg-reiser-alene-lapp med kyrilliske bokstaver. Du har aldri følt deg lenger hjemmefra.

Det har rukket å bli midnatt før du finner frem til det offentlige sykehuset. Du er klar for å få de nødvendige vaksinene og tenker at det ikke kan ta mange timene. Sykehusgjestene hjelper de ansatte med å oversette beskjeden fra legen: Du må legges inn i fire dager for å få vaksiner mot rabies. Det nytter ikke å krangle. Du trøster deg med at historien kommer til å gå sin seiersgang på reisebloggen du snart skal opprette.

I løvens hule

På et illeluktende, dunkelt rom ligger fire karer og døser på benker som står tett inntil hverandre. Du frykter at alle skulle vært på isolasjon, og det bekreftes når du får forklart at dette er avdelingen for sterkt infiserte sår. Med strenge blikk som bare hviterussere kan eie, følger romkameratene enhver bevegelse du gjør. Mannen i nabosengen har en gammel tatovering med DDR-initialer. «Red Army,» mumler han, og du skjønner at du allerede har stirret for lenge. Men du fortsetter å stirre når du innser at ekssoldaten mangler et bein. Er det det som skal bli din skjebne?

En av de andre romkameratene er hyggeligere. Han insisterer på at du skal forsyne deg av chipsposen hans og setter en vodkaflaske på nattbordet ditt. Etter lukten i rommet å dømme er hygiene ikke-eksisterende, men du tør likevel ikke å yppe med slavisk gjestfrihet.

En engelsktalende sykepleier gir deg det du antar er svært bredspektret antibiotika og fem vaksiner.

«Du vekkes av at naboen tisser i en flaske.»

Du frykter at sprøytene har vært brukt før. Hun hjelper deg med å gjøre opp gjelden til mobiloperatøren. Endelig kan du fortelle hele verden hvor grusomt du har det, og pakke det hele inn i sovjetisk sykehusestetikk. Likesene tikker inn. Det blir flere og flere. Var alt verdt det? I en narkose av utmattelse, sosial anerkjennelse og sterk smertestillende sovner du med et smil.

Du vekkes av at naboen tisser i en flaske. Bare én av mange ting som ikke lar seg formidle gjennom sosiale medier: skingrende radiostøy, søvnapné, lukten av oppkast og urene kropper. Og der du på Instagram fremmer munter ironi, har du hjemlengsel og feller en liten tåre over at morgendagens fødselsdag må tilbringes i dyster elendighet. I mørket vil du ta en slurk vodka for å døyve smerten. Du innser akkurat for sent at du har tatt feil flaske. FAEN.

 

LES OGSÅ: Taktløs i toga

LØST GJENFORTALT
Vodkatårer

Alene og naiv på ferie i Europas siste diktatur. Løst gjenfortalt.

Du er halvveis inn i sommerferien, utsiktene til fete ferieopplevelser og kule oppdateringer på Instagram er elendige. Deltidsjobben på Bergens mest slitne bar spiser deg opp innenfra. Omsider får du kranglet deg til noen få ukers ferie. Endelig skal du hevde deg i den virtuelle bildestrømmen.

KGB, Kreuzberg og Lenin

En bereist venn tipser deg om et diktatur i Øst-Europa. Du har ikke hørt om landet siden geografitimene på barneskolen. De har nylig opphevet strenge visumregler, valutaen er svak og hovedstadens kulturscene er visstnok superhipp. Etterretningstjenesten heter fortsatt KGB. Hva mer kan du be om?

Du fyller sekken med friluftsutstyr og urbane klær – en miks av identitetsmarkører som gir inntrykk av at du er interessant. Russisk litteratur kjøpes for å bøte på ditt vedvarende underskudd av kulturell kapital. Du har aldri klart å fullføre en klassiker, men muligheten for å ta bilde av Anna Karenina i russisktalende omgivelser er en billig forsikring dersom alt annet skulle gå galt.

Til din store skuffelse er ikke byen et stillbilde av kommunisttiden. De fete analoge bildene du skulle fremkalle for å poste på Instagram kan du se langt etter. Tiden går, også i Østblokken. Foruten to museer og et område som later til å være en kopi av Kreuzberg, byr ikke byen på stort.

På hostellet finnes heldigvis ingen grunne og festkåte amerikanere på Eurotrip, men gleden er kortvarig, da de andre hostellgjestene viser seg å være pensjonister som ikke snakker et ord engelsk. Du hadde foretrukket amerikanerne. Dagen reddes av pappa, en gammel AKP-mler, som er fra seg av begeistring over Lenin-statuene du poster i familiegruppen.

Takk skal du, Babushka!

Rastløs og sulten på nye opplevelser går turen videre til rurale områder. Du tilbringer en natt i telt, men lykkes ikke i å overbevise deg selv om at camping er noe du faktisk setter pris på. I det minste får du knipset et par velkomponerte mobilbilder og følgerskaren din gir deg et etterlengtet, men kortvarig dopaminrush. Med halen mellom beina gjør du vendereis til nærmeste tettsted. En natt på hotell koster mindre enn en timeslønn i fedrelandet, men du mistenker at lokalet tidligere var brukt av KGB.

Her er det ikke så mye annet å ta seg til enn å drikke alkohol og se på at andre drikker sterkere alkohol.

«…i samme øyeblikk smetter den frekke jævelen ut og hugger tak i leggen din.»

En lokal skrue du kommer i snakk med ved hjelp av Google Translate insisterer på at du må smake verdens beste tomater hos hans babushka. Endelig skal du få oppleve noe autentisk! Du befinner deg snart utenfor et voldsomt gjerde som omringer et slitent trehus. Innenfor gjerdet bjeffer en stor hund iltert. Vaktbikkjen høres erfaren ut, den har hatt nok av uvedkommende med høy promille å jage vekk. Babushka åpner porten, og i samme øyeblikk smetter den frekke jævelen ut og hugger tak i leggen din.

Tennene låser seg fast og synker inn. Du vifter og veiver med alt du har for å få den av. Pulsen galopperer, og febrilsk ruller du opp turbuksen for å undersøke såret. Den kom ikke helt til benet som du fryktet, men den har laget et ganske så blodig kjøttsår.

Empatien til vertene dine er fraværende. Det nærmeste de kommer en unnskyldning er å plassere bikkjen i hundegården. Gjennom ren, overfladisk, norsk høflighet presterer du å holde tårene tilbake og takke ja til et måltid av smakløse tomater og ihjelsaltet omelett. Babushka har mange russiske gloser på hjertet og lar deg ikke unnslippe med det første, selv om dødsangsten løper løpsk.

Lite visste du at en tekanne aldri blir tom og at en tekopp alltid vil fylles opp. På utedoen gjør du et kjapt internettsøk som raskt bekrefter frykten: «Rabies er et økende problem i Hviterussland». Neste buss tilbake til hovedstaden går ikke før neste morgen.

LES OGSÅ: Velkommen hjem

Post-sovjetisk labyrint 

På den skranglete bussen forsøker du febrilsk å få tak i forsikringsselskapet. For å unngå personlig bankerott i et fremmed land må du ha dem på din side.  Forsikringsselskapet som tidligere har forlangt at all kommunikasjon skal foregå elektronisk krever nå at du må ringe til alarmsentralen i Danmark. Før du har rukket å presentere deg kuttes linjen. Du har ikke flere ringeminutter, og i tillegg står du i rubelgjeld til oligarken som kapret telemarkedet tidlig på 00-tallet.

Bussjåføren viser deg veien til et til privat legesenter. I skranken får du beskjed om at de ikke har kapasitet til å ta deg imot: Kom tilbake i morgen! Her må du visst lage oppstyr for å få nødvendig hjelp. Sekken slenges i bakken, buksebenet rulles opp, og du roper på en blanding av rasende engelsk og brutal bergensk at du er i livsfare. Sekretæren er tilsynelatende uanfektet, men henviser deg til en enslig trebenk på gangen. Etter langt om lenge vinkes du inn på et mørkt legekontor. Legen undersøker bittet. Han ringer en venn som på gebrokkent engelsk forteller deg at du må dra til et offentlig sykehus for å få medisinsk behandling. I skumringen forlater du sykehuset med et håndtegnet kart og en jeg-reiser-alene-lapp med kyrilliske bokstaver. Du har aldri følt deg lenger hjemmefra.

Det har rukket å bli midnatt før du finner frem til det offentlige sykehuset. Du er klar for å få de nødvendige vaksinene og tenker at det ikke kan ta mange timene. Sykehusgjestene hjelper de ansatte med å oversette beskjeden fra legen: Du må legges inn i fire dager for å få vaksiner mot rabies. Det nytter ikke å krangle. Du trøster deg med at historien kommer til å gå sin seiersgang på reisebloggen du snart skal opprette.

I løvens hule

På et illeluktende, dunkelt rom ligger fire karer og døser på benker som står tett inntil hverandre. Du frykter at alle skulle vært på isolasjon, og det bekreftes når du får forklart at dette er avdelingen for sterkt infiserte sår. Med strenge blikk som bare hviterussere kan eie, følger romkameratene enhver bevegelse du gjør. Mannen i nabosengen har en gammel tatovering med DDR-initialer. «Red Army,» mumler han, og du skjønner at du allerede har stirret for lenge. Men du fortsetter å stirre når du innser at ekssoldaten mangler et bein. Er det det som skal bli din skjebne?

En av de andre romkameratene er hyggeligere. Han insisterer på at du skal forsyne deg av chipsposen hans og setter en vodkaflaske på nattbordet ditt. Etter lukten i rommet å dømme er hygiene ikke-eksisterende, men du tør likevel ikke å yppe med slavisk gjestfrihet.

En engelsktalende sykepleier gir deg det du antar er svært bredspektret antibiotika og fem vaksiner.

«Du vekkes av at naboen tisser i en flaske.»

Du frykter at sprøytene har vært brukt før. Hun hjelper deg med å gjøre opp gjelden til mobiloperatøren. Endelig kan du fortelle hele verden hvor grusomt du har det, og pakke det hele inn i sovjetisk sykehusestetikk. Likesene tikker inn. Det blir flere og flere. Var alt verdt det? I en narkose av utmattelse, sosial anerkjennelse og sterk smertestillende sovner du med et smil.

Du vekkes av at naboen tisser i en flaske. Bare én av mange ting som ikke lar seg formidle gjennom sosiale medier: skingrende radiostøy, søvnapné, lukten av oppkast og urene kropper. Og der du på Instagram fremmer munter ironi, har du hjemlengsel og feller en liten tåre over at morgendagens fødselsdag må tilbringes i dyster elendighet. I mørket vil du ta en slurk vodka for å døyve smerten. Du innser akkurat for sent at du har tatt feil flaske. FAEN.

 

LES OGSÅ: Taktløs i toga

Neste artikkel
Helsequiz