Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
SAMFUNNSSTOFF
Revolusjonens brøst
11.11.2019

Det protesteres over hele kloden, fra Hong kong til Algerie. Men få bevegelser har vært så håpefulle og humørfylte som Libanons oktoberrevolusjon.

Beirut’s gater er for fjerde uke på rad fylt med mennesker, samlet i protest. Mellom store moskéer, kirker og bygninger destruert under borgerkrigen fyller folk gatene med kjærlighet, håp og ambisjoner om en ny fremtid. Opprøret skjer ikke bare i hovedstaden, men overalt i landet, selv i de mer konservative byene.

Den digre diaspora 

På grunn av landets tunge tilstand, lever det flere libanesere utenfor landegrensen enn innenfor. Mange flyktet under den blodige borgerkrigen som herjet landet fra 1975 til 1990. Andre har i senere tid flyttet fra sitt hjemland på jakt etter lysere fremtidsutsikter. Av den enorme diasporaen på rundt 16 millioner mennesker returnerer flere nå for å delta i landets første revolusjon som går på tvers av sekterisk tilhørighet og regioner.

«De roper nå i kor for å felle regjeringen.»

Med musikk og dans samles folk over hele landet for å protestere mot en regjering som råder over en knapt fungerende stat. Libaneserne har en særegen humoristisk sans selv i mørke og kaotiske stunder, og med en god dose galgenhumor kaller de seg selv for «det gladeste deprimerte folket i verden». De roper nå i kor for å felle regjeringen.

Lidelsens Libanon

I flere tiår har folket akkumulert misnøye mot myndighetens manglende evne til å få landet på rett kjøl. Libanons liste av lidelser er lang. Lave lønninger, skyhøye priser, daglige strømbrudd, manglende infrastruktur, elendig vannkvalitet og luftforurensing gjør det vanskelig for libanesere å få endene til å møtes. Selv om landet lenge har hatt mye å demonstrere mot, har libaneserne vegret seg for å kreve systemforandring. En forklaring kan være frykten for ettervirkninger, slik som andre arabiske stater har lidd sårt av. I dag står de fulle av mot.

– Regjeringen har fått oss til å føle at vi kjemper for vår overlevelse, sier demonstranten Perla Joa Maalouli (27) til oss over Facetime.

For å danne oss et mer oversiktlig bilde av revolusjonens komplekse natur, har vi tatt kontakt med en libanesisk revolusjonær som har deltatt med kropp og sjel siden de første demonstrasjonene brøt ut.

Protest-Perla

Perla er en unik kvinne med en sterk personlighet, og en enda sterkere stemme. Dette har hun tidligere demonstrert med sin sensuelle sangstemme som artist, og nå også som appellant på de improviserte scenene under demonstrasjonene. Perla forteller at de siste ukene har vært hennes livs mest intense, noe hennes reduserte stemmeleie bekrefter.

– Vi vil skille politikk fra religion, og først og fremst samle oss som mennesker. Jeg er dritt lei det sekteriske systemet.

Perla refererer til landets 16 offisielt anerkjente sekter, eller religiøse grupperinger. De sekteriske motsetningene har tradisjonelt sett gjennomsyret det libanesiske samfunnslivet. For oss utenforstående er det ikke enkelt å få tak på betydningen av de sekteriske motsetningene. Det politiske systemet har i alle år bidratt til å opprettholde polariserende skillelinjer i samfunnet. Det unike ved dagens demonstrasjoner er at de går på tvers av bakgrunn, sekter og tilhørighet til politiske partier – folket står for første gang samlet under det libanesiske flagget i rødt og hvitt.

Perlas aktive instagramprofil tyder på at hun er intet mindre enn en av revolusjonens influencere. Hun dukker stadig opp i andre revolusjonære sine kanaler, med sitt krøllete hår, intense blikk og sin nådeløse knyttneve.

– Alle har sin egen versjon av revolusjonen å fortelle. Det er flere hendelser som har ført til et ønske om å gjøre opprør, blant annet de ekstreme skogbrannene viste at regjeringen ikke håndterer jobben sin.

Paralyserte politikere 

Noen dager før opprøret brøt massive skogbranner ut i store deler av landet. De tre nødflyene som regjeringen hadde brukt flere millioner på, sto uforberedte på bakken. Skoger kunne vært reddet, men millionene var mildt sagt svakt administrert.

– Denne situasjonen viste at regjeringen ikke bryr seg om landet vårt, når de ikke engang gidder å redde trærne våre, vår moder jord.

Da regjeringen noen dager senere valgte å implementere en skatt på kommunikasjonstjenesten Whatsapp, rant det allerede sprengfulle glasset over, og folk tok til gatene i protest.

Massedemonstrasjonene ledet til at regjeringen raskt trakk tilbake skatten, men snøballen av sinne hadde allerede begynt å rulle. Protestene gjaldt ikke lenger skatteøkningen, men en misnøye mot landets høye arbeidsløshet, ustabile økonomi og de kronisk korrupte politikerne.

Perla forteller at første dagen var preget av sammenstøt mellom mannlige demonstranter og politi. Hun bestemte seg derfor for å hente inn forsterkninger.

– Jeg gikk til en moské og ba kvinner om å slutte seg til demonstrasjonene. Til slutt var vi hundrevis av kvinner fra ulike bakgrunner som sammen dannet et skjold i fronten av blokaden. Vi stod mellom politiet og resten av demonstrantene, våre menn og brødre.

Demonstrasjonene har gitt kvinner et rom for å snakke ut om sine rettigheter. De kjemper mot lovgivning som ikke tilstrekkelig beskytter kvinner mot vold og diskriminering, samt gamle patriarkalske strukturer. I dag kan libanesiske kvinner for eksempel ikke overføre statsborgerskap til sine barn eller ektefeller. Dette kan kun menn i dagens Libanon.

LES OGSÅ: Rebeller på reise

 

Feminine fredsforhandlere

Kvinnene i revolusjonen er blitt ikoner for det som er blitt navngitt Oktoberrevolusjonen i Libanon. På frontlinjen av blokadene står de sammen, skulder til skulder og hånd i hånd, og beskytter sine brødre, barn og medborgere.

– Kvinner har skapt en ømhet i protestene. De gir blomster til politiet, de synger og de gråter. Det er så vakkert, så vakkert, forteller Perla entusiastisk.

Kvinnenes tilstedeværelse i protestene har skapt et tryggere miljø, og bidratt til å redusere risikoen for voldelige sammenstøt. Demonstrasjonene har hittil gått relativt fredfullt for seg sammenlignet med sammenstøtene i resten av regionen.

– I nasjonalsangen står det at «Det er i våre daler og fjell at våre sterke menn er født» (red.an oversatt). Nå synger vi «det er i våre daler og fjell at våre sterke kvinner er født.»

Videre forteller Perla at folk som selv har opplevd revolusjonen under borgerkrigen, tidligere har tenkt at en revolusjon forutsetter vold og blodsutgytelse. Kvinnene har så langt motbevist dette.

– Denne revolusjonen er skapt av kjærlighet!

Hun forteller at den eldre generasjonen føler de har lagt en tung byrde på skuldrene til de yngre generasjoner, og ønsker nå å gjøre opp for sin tidligere likegyldige holdning ved å engasjere seg i demonstrasjonene. Dette er oppløftende å høre i en verden hvor selvrettferdige og likegyldige «boomers» står i veien for forandring.

«The revolution will not be televised»

De moderne mediekanalene har vært et svært viktig formidlingsverktøy for libaneserne, forteller Perla.

– Sosiale medier er det viktigste verktøyet i revolusjonen.

Hun forteller at de tradisjonelle mediene intervjuer mennesker som gjerne ikke har peiling, noe som skaper et forvridd bilde av hva som foregår i gatene.

– Media prøver å fremstille det som at vi slåss i gatene. Gjennom sosiale medier prøver vi å tydeliggjøre at vi kjemper for å fjerne korrupsjon og få etablert grunnleggende menneskerettigheter.

Demonstrantene har delt seg opp i grupper på ulike lokasjoner i landet, hvor de gjennom sosiale medier sprer oppmerksomhet rundt saken, og gjør folk bevisste på rettighetene sine, lovene og revolusjonens utvikling.

– På et tidspunkt var vi redde for at regjeringen skulle legge ned internettet. Da lastet vi opp en app som funker over bluetooth. Hvis det ikke var for sosiale medier ville ikke revolusjonen ha gått så langt som den har gjort.

 

Hadet, Hariri

Tretten dager etter demonstrasjonenes utbrudd valgte statsminister Saad Hariri å tre av. Det er første gang i historien at en leder har blitt avsatt på så kort tid, noe som i seg selv er en seier – dog symbolsk. Perla understreker at det er viktig å beholde utholdenheten. Revolusjonen er ingen sprint, men et maraton.

– Selv om det var en liten seier, så er det viktig å holde motet oppe. Vi kan ikke bare feire. Det er fortsatt en lang vei å gå. Systemendringer var målet, ikke Hariri.

Med demonstrasjonene ønsker folket at et midlertidig teknokratisk styre skal etableres. Sakte men sikkert skal foreldede skillelinjer viskes ut, og demokratiet bygges på nytt. Samtidig males vegger fulle av kulehull fra borgerkrigen over med revolusjonær gatekunst.

– Borgerkrigen er over nå. Kom legg din hånd i min, bror, sier Perla.

LES OGSÅ: Samarbeid på kurdisk

SAMFUNNSSTOFF
Revolusjonens brøst

Det protesteres over hele kloden, fra Hong kong til Algerie. Men få bevegelser har vært så håpefulle og humørfylte som Libanons oktoberrevolusjon.

Beirut’s gater er for fjerde uke på rad fylt med mennesker, samlet i protest. Mellom store moskéer, kirker og bygninger destruert under borgerkrigen fyller folk gatene med kjærlighet, håp og ambisjoner om en ny fremtid. Opprøret skjer ikke bare i hovedstaden, men overalt i landet, selv i de mer konservative byene.

Den digre diaspora 

På grunn av landets tunge tilstand, lever det flere libanesere utenfor landegrensen enn innenfor. Mange flyktet under den blodige borgerkrigen som herjet landet fra 1975 til 1990. Andre har i senere tid flyttet fra sitt hjemland på jakt etter lysere fremtidsutsikter. Av den enorme diasporaen på rundt 16 millioner mennesker returnerer flere nå for å delta i landets første revolusjon som går på tvers av sekterisk tilhørighet og regioner.

«De roper nå i kor for å felle regjeringen.»

Med musikk og dans samles folk over hele landet for å protestere mot en regjering som råder over en knapt fungerende stat. Libaneserne har en særegen humoristisk sans selv i mørke og kaotiske stunder, og med en god dose galgenhumor kaller de seg selv for «det gladeste deprimerte folket i verden». De roper nå i kor for å felle regjeringen.

Lidelsens Libanon

I flere tiår har folket akkumulert misnøye mot myndighetens manglende evne til å få landet på rett kjøl. Libanons liste av lidelser er lang. Lave lønninger, skyhøye priser, daglige strømbrudd, manglende infrastruktur, elendig vannkvalitet og luftforurensing gjør det vanskelig for libanesere å få endene til å møtes. Selv om landet lenge har hatt mye å demonstrere mot, har libaneserne vegret seg for å kreve systemforandring. En forklaring kan være frykten for ettervirkninger, slik som andre arabiske stater har lidd sårt av. I dag står de fulle av mot.

– Regjeringen har fått oss til å føle at vi kjemper for vår overlevelse, sier demonstranten Perla Joa Maalouli (27) til oss over Facetime.

For å danne oss et mer oversiktlig bilde av revolusjonens komplekse natur, har vi tatt kontakt med en libanesisk revolusjonær som har deltatt med kropp og sjel siden de første demonstrasjonene brøt ut.

Protest-Perla

Perla er en unik kvinne med en sterk personlighet, og en enda sterkere stemme. Dette har hun tidligere demonstrert med sin sensuelle sangstemme som artist, og nå også som appellant på de improviserte scenene under demonstrasjonene. Perla forteller at de siste ukene har vært hennes livs mest intense, noe hennes reduserte stemmeleie bekrefter.

– Vi vil skille politikk fra religion, og først og fremst samle oss som mennesker. Jeg er dritt lei det sekteriske systemet.

Perla refererer til landets 16 offisielt anerkjente sekter, eller religiøse grupperinger. De sekteriske motsetningene har tradisjonelt sett gjennomsyret det libanesiske samfunnslivet. For oss utenforstående er det ikke enkelt å få tak på betydningen av de sekteriske motsetningene. Det politiske systemet har i alle år bidratt til å opprettholde polariserende skillelinjer i samfunnet. Det unike ved dagens demonstrasjoner er at de går på tvers av bakgrunn, sekter og tilhørighet til politiske partier – folket står for første gang samlet under det libanesiske flagget i rødt og hvitt.

Perlas aktive instagramprofil tyder på at hun er intet mindre enn en av revolusjonens influencere. Hun dukker stadig opp i andre revolusjonære sine kanaler, med sitt krøllete hår, intense blikk og sin nådeløse knyttneve.

– Alle har sin egen versjon av revolusjonen å fortelle. Det er flere hendelser som har ført til et ønske om å gjøre opprør, blant annet de ekstreme skogbrannene viste at regjeringen ikke håndterer jobben sin.

Paralyserte politikere 

Noen dager før opprøret brøt massive skogbranner ut i store deler av landet. De tre nødflyene som regjeringen hadde brukt flere millioner på, sto uforberedte på bakken. Skoger kunne vært reddet, men millionene var mildt sagt svakt administrert.

– Denne situasjonen viste at regjeringen ikke bryr seg om landet vårt, når de ikke engang gidder å redde trærne våre, vår moder jord.

Da regjeringen noen dager senere valgte å implementere en skatt på kommunikasjonstjenesten Whatsapp, rant det allerede sprengfulle glasset over, og folk tok til gatene i protest.

Massedemonstrasjonene ledet til at regjeringen raskt trakk tilbake skatten, men snøballen av sinne hadde allerede begynt å rulle. Protestene gjaldt ikke lenger skatteøkningen, men en misnøye mot landets høye arbeidsløshet, ustabile økonomi og de kronisk korrupte politikerne.

Perla forteller at første dagen var preget av sammenstøt mellom mannlige demonstranter og politi. Hun bestemte seg derfor for å hente inn forsterkninger.

– Jeg gikk til en moské og ba kvinner om å slutte seg til demonstrasjonene. Til slutt var vi hundrevis av kvinner fra ulike bakgrunner som sammen dannet et skjold i fronten av blokaden. Vi stod mellom politiet og resten av demonstrantene, våre menn og brødre.

Demonstrasjonene har gitt kvinner et rom for å snakke ut om sine rettigheter. De kjemper mot lovgivning som ikke tilstrekkelig beskytter kvinner mot vold og diskriminering, samt gamle patriarkalske strukturer. I dag kan libanesiske kvinner for eksempel ikke overføre statsborgerskap til sine barn eller ektefeller. Dette kan kun menn i dagens Libanon.

LES OGSÅ: Rebeller på reise

 

Feminine fredsforhandlere

Kvinnene i revolusjonen er blitt ikoner for det som er blitt navngitt Oktoberrevolusjonen i Libanon. På frontlinjen av blokadene står de sammen, skulder til skulder og hånd i hånd, og beskytter sine brødre, barn og medborgere.

– Kvinner har skapt en ømhet i protestene. De gir blomster til politiet, de synger og de gråter. Det er så vakkert, så vakkert, forteller Perla entusiastisk.

Kvinnenes tilstedeværelse i protestene har skapt et tryggere miljø, og bidratt til å redusere risikoen for voldelige sammenstøt. Demonstrasjonene har hittil gått relativt fredfullt for seg sammenlignet med sammenstøtene i resten av regionen.

– I nasjonalsangen står det at «Det er i våre daler og fjell at våre sterke menn er født» (red.an oversatt). Nå synger vi «det er i våre daler og fjell at våre sterke kvinner er født.»

Videre forteller Perla at folk som selv har opplevd revolusjonen under borgerkrigen, tidligere har tenkt at en revolusjon forutsetter vold og blodsutgytelse. Kvinnene har så langt motbevist dette.

– Denne revolusjonen er skapt av kjærlighet!

Hun forteller at den eldre generasjonen føler de har lagt en tung byrde på skuldrene til de yngre generasjoner, og ønsker nå å gjøre opp for sin tidligere likegyldige holdning ved å engasjere seg i demonstrasjonene. Dette er oppløftende å høre i en verden hvor selvrettferdige og likegyldige «boomers» står i veien for forandring.

«The revolution will not be televised»

De moderne mediekanalene har vært et svært viktig formidlingsverktøy for libaneserne, forteller Perla.

– Sosiale medier er det viktigste verktøyet i revolusjonen.

Hun forteller at de tradisjonelle mediene intervjuer mennesker som gjerne ikke har peiling, noe som skaper et forvridd bilde av hva som foregår i gatene.

– Media prøver å fremstille det som at vi slåss i gatene. Gjennom sosiale medier prøver vi å tydeliggjøre at vi kjemper for å fjerne korrupsjon og få etablert grunnleggende menneskerettigheter.

Demonstrantene har delt seg opp i grupper på ulike lokasjoner i landet, hvor de gjennom sosiale medier sprer oppmerksomhet rundt saken, og gjør folk bevisste på rettighetene sine, lovene og revolusjonens utvikling.

– På et tidspunkt var vi redde for at regjeringen skulle legge ned internettet. Da lastet vi opp en app som funker over bluetooth. Hvis det ikke var for sosiale medier ville ikke revolusjonen ha gått så langt som den har gjort.

 

Hadet, Hariri

Tretten dager etter demonstrasjonenes utbrudd valgte statsminister Saad Hariri å tre av. Det er første gang i historien at en leder har blitt avsatt på så kort tid, noe som i seg selv er en seier – dog symbolsk. Perla understreker at det er viktig å beholde utholdenheten. Revolusjonen er ingen sprint, men et maraton.

– Selv om det var en liten seier, så er det viktig å holde motet oppe. Vi kan ikke bare feire. Det er fortsatt en lang vei å gå. Systemendringer var målet, ikke Hariri.

Med demonstrasjonene ønsker folket at et midlertidig teknokratisk styre skal etableres. Sakte men sikkert skal foreldede skillelinjer viskes ut, og demokratiet bygges på nytt. Samtidig males vegger fulle av kulehull fra borgerkrigen over med revolusjonær gatekunst.

– Borgerkrigen er over nå. Kom legg din hånd i min, bror, sier Perla.

LES OGSÅ: Samarbeid på kurdisk

Neste artikkel
Test deg selv: Hva er ditt spirit animal?