Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KOMMENTARSTOFF
Alt var ikke så mye bedre før
17.02.2020

I frykt for at min optimisme trigger kynikeren i deg som tror at alt var så mye bedre før, må jeg påstå at verden er enda bedre i dag enn den var i går.

Eller, kanskje ikke hele verden. Det er ingen dans på roser i Iran og

Koronaviruset er ikke tidenes gladnyhet, men filmlandskapet har aldri vært bedre. 

En ny frihet

Aldri har film forandret seg raskere. Distribueringen og markedsføringen løper løpsk, for ikke å snakke om zeitgeisten som videreutvikles nærmest annenhver uke. Plutselig hører en om mange flere filmer. Alle rundt oss har dessuten et repertoar av ulike filmperler – til forskjell fra foreldregenerasjonen vår som flokket seg rundt et par-tre filmer i halvåret. Gjennom sosiale medier og – greit, gode gamle word of mouth, får en nyss om filmer en ellers aldri hadde hørt om. Du tørker ostepopstøv av fingrene foran en indie-film satt sammen av et par 16-åringer uten å ta deg tid til å tenke over hvor utrolig det egentlig er at den fins, og at du ser den. Du chiller med en filmskatt fra et annet kontinent, helt uten å sette pris på at du faktisk har tilgang til den. Er det ikke flott? Vi er frie til å bade i det krystallklare utvalgsbassenget, som vi helt på egenhånd har fylt opp.

«Etter min mening har film aldri vært i bedre hender»

Den drastiske forandringen i kulturen har gjort det nærmest umulig for en film å fange zeitgeisten og være representativ for hele tiåret. Tidligere har det vært lettere å definere et tiår med noen få filmer: Easy Rider og 2001: A Space Odyssey, Star Wars og Apocalypse Now, Terminator og Robocop, Jurassic Park og Forrest Gump, The Dark Knight og Donnie Darko. I stedet har vi filmer som Moonlight, Blue Is The Warmest Colour, Tangerine og The Florida Project som presenterer demografer som aldri før har blitt representert i film. Vi har Swiss Army Man, The Lobster og ikke minst SvampeBob Firkant-filmen: Svamp På Land – som har pushet grensene i det absurde og det meningsløse. Spider-Man: Into The Spider-verse og Lego-filmen har pushet stadig nye grenser innen animasjon. Mental helse representeres også i film, gjennom filmer som We Need To Talk About Kevin, The Perks of Being a Wallflower og It’s Such a Beautiful Day. Kanskje det har vært umulig for filmskaperne å lage filmer som representerer hele tiåret, men senk skuldrene nå: er det egentlig så farlig?

Digital leveranse

Streaming har medvirket til at flere filmer når ut til flere mennesker. Jeg føler Netflix selv sa det ganske bra:

«We Love Cinema. Here are some things we also love: Access for people who can’t always afford, or live in towns without, theaters. Letting everyone, everywhere enjoy releases at the same time. Giving filmmakers more ways to share art. These things are not mutually exclusive.»

Uten streaming, frarøves tusenvis av mennesker muligheten til å få med seg gode filmperler. Vi trenger ikke å sitte i kinosetet for å få filmskattene servert. Med filmer som Marriage Story, The Irishman, Two Popes og Uncut Gems (og det er bare fra 2019) ser vi at Netflix får flere og flere perler å by på.

Vår tids mesterverk

Etter min mening har film aldri vært i bedre hender, og for å underbygge denne påstanden vil jeg vise til skattene fra året vi nettopp har trådt ut av: The Lighthouse, Parasite, Once Upon a Time in Hollywood, Little Women, Booksmart, The Farewell, Honey Boy, Midsommar, Hvitur, Hvitur Dagur, Ford v Ferrari, Klaus, High Life, Portrett av en kvinne i flammer, Bacarau, Dolemite is My Name, 1917, Knives Out, Monos, Waves, The Last Black Man in San Francisco, An Elephant Sitting Still, Climax, Jojo Rabbit, Under the Silver Lake, Ad Astra, A Hidden Life, Lof mér að falla, I Lost My Body og filmene jeg nevnte tidligere i teksten. Er det fortsatt naivt å ha troen på tiåret vi nettopp har trådt inn i?
Du er kanskje ikke enig, og du er kanskje ikke fornøyd med det tiåret som har vært. Det går helt fint om du foretrekker filmene fra gamle dager, om du digger svart-hvitt-noir-persienner og såpeaktige engelskuttaler – det gjør jeg også, Casablanca kiler min høyre hjernehalvdel til de grader. Det er ikke det som er poenget med denne teksten. Målet mitt er ikke å skrike i trynet til de som liker Sunset Boulevard bedre enn Moonlight – poenget mitt er dette: hvor har du sett Sunset Boulevard? Hadde vi vært unge på den tiden den kom ut, hadde vi kanskje hatt råd til å se den, og sikkert aldri fått sett den igjen. I dag kan du finne den på nettet. Jeg vil ikke rakke ned på gamle filmperler, jeg vil simpelthen ære dagens filmlandskap. For det er skikkelig kult, og du vet det egentlig.

LES OGSÅ: Filmgalskap på bergensk

KOMMENTARSTOFF
Alt var ikke så mye bedre før

I frykt for at min optimisme trigger kynikeren i deg som tror at alt var så mye bedre før, må jeg påstå at verden er enda bedre i dag enn den var i går.

Eller, kanskje ikke hele verden. Det er ingen dans på roser i Iran og

Koronaviruset er ikke tidenes gladnyhet, men filmlandskapet har aldri vært bedre. 

En ny frihet

Aldri har film forandret seg raskere. Distribueringen og markedsføringen løper løpsk, for ikke å snakke om zeitgeisten som videreutvikles nærmest annenhver uke. Plutselig hører en om mange flere filmer. Alle rundt oss har dessuten et repertoar av ulike filmperler – til forskjell fra foreldregenerasjonen vår som flokket seg rundt et par-tre filmer i halvåret. Gjennom sosiale medier og – greit, gode gamle word of mouth, får en nyss om filmer en ellers aldri hadde hørt om. Du tørker ostepopstøv av fingrene foran en indie-film satt sammen av et par 16-åringer uten å ta deg tid til å tenke over hvor utrolig det egentlig er at den fins, og at du ser den. Du chiller med en filmskatt fra et annet kontinent, helt uten å sette pris på at du faktisk har tilgang til den. Er det ikke flott? Vi er frie til å bade i det krystallklare utvalgsbassenget, som vi helt på egenhånd har fylt opp.

«Etter min mening har film aldri vært i bedre hender»

Den drastiske forandringen i kulturen har gjort det nærmest umulig for en film å fange zeitgeisten og være representativ for hele tiåret. Tidligere har det vært lettere å definere et tiår med noen få filmer: Easy Rider og 2001: A Space Odyssey, Star Wars og Apocalypse Now, Terminator og Robocop, Jurassic Park og Forrest Gump, The Dark Knight og Donnie Darko. I stedet har vi filmer som Moonlight, Blue Is The Warmest Colour, Tangerine og The Florida Project som presenterer demografer som aldri før har blitt representert i film. Vi har Swiss Army Man, The Lobster og ikke minst SvampeBob Firkant-filmen: Svamp På Land – som har pushet grensene i det absurde og det meningsløse. Spider-Man: Into The Spider-verse og Lego-filmen har pushet stadig nye grenser innen animasjon. Mental helse representeres også i film, gjennom filmer som We Need To Talk About Kevin, The Perks of Being a Wallflower og It’s Such a Beautiful Day. Kanskje det har vært umulig for filmskaperne å lage filmer som representerer hele tiåret, men senk skuldrene nå: er det egentlig så farlig?

Digital leveranse

Streaming har medvirket til at flere filmer når ut til flere mennesker. Jeg føler Netflix selv sa det ganske bra:

«We Love Cinema. Here are some things we also love: Access for people who can’t always afford, or live in towns without, theaters. Letting everyone, everywhere enjoy releases at the same time. Giving filmmakers more ways to share art. These things are not mutually exclusive.»

Uten streaming, frarøves tusenvis av mennesker muligheten til å få med seg gode filmperler. Vi trenger ikke å sitte i kinosetet for å få filmskattene servert. Med filmer som Marriage Story, The Irishman, Two Popes og Uncut Gems (og det er bare fra 2019) ser vi at Netflix får flere og flere perler å by på.

Vår tids mesterverk

Etter min mening har film aldri vært i bedre hender, og for å underbygge denne påstanden vil jeg vise til skattene fra året vi nettopp har trådt ut av: The Lighthouse, Parasite, Once Upon a Time in Hollywood, Little Women, Booksmart, The Farewell, Honey Boy, Midsommar, Hvitur, Hvitur Dagur, Ford v Ferrari, Klaus, High Life, Portrett av en kvinne i flammer, Bacarau, Dolemite is My Name, 1917, Knives Out, Monos, Waves, The Last Black Man in San Francisco, An Elephant Sitting Still, Climax, Jojo Rabbit, Under the Silver Lake, Ad Astra, A Hidden Life, Lof mér að falla, I Lost My Body og filmene jeg nevnte tidligere i teksten. Er det fortsatt naivt å ha troen på tiåret vi nettopp har trådt inn i?
Du er kanskje ikke enig, og du er kanskje ikke fornøyd med det tiåret som har vært. Det går helt fint om du foretrekker filmene fra gamle dager, om du digger svart-hvitt-noir-persienner og såpeaktige engelskuttaler – det gjør jeg også, Casablanca kiler min høyre hjernehalvdel til de grader. Det er ikke det som er poenget med denne teksten. Målet mitt er ikke å skrike i trynet til de som liker Sunset Boulevard bedre enn Moonlight – poenget mitt er dette: hvor har du sett Sunset Boulevard? Hadde vi vært unge på den tiden den kom ut, hadde vi kanskje hatt råd til å se den, og sikkert aldri fått sett den igjen. I dag kan du finne den på nettet. Jeg vil ikke rakke ned på gamle filmperler, jeg vil simpelthen ære dagens filmlandskap. For det er skikkelig kult, og du vet det egentlig.

LES OGSÅ: Filmgalskap på bergensk

Neste artikkel
Fest og protest