Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
17.02.2020
ANMELDELSE
Hvorfor er det så vanskelig å snakke sammen?

I all sin enkle hverdagslighet setter Namnet fokus på hvordan en familie kan være nær – men samtidig så langt fra hverandre.

Namnet er kanskje et av Jon Fosses mindre kjente stykker, og hadde urpremiere på Den Nationale Scene i 1995. Vi møter Jenta, spilt av Ameli Isungset Agbota. Hun er ung, gravid og sammen med Guten (Kristian Berg Jåtten). De har ikke fortalt til Jentas foreldre, Mor (Sissel Ingri Tank-Nielsen) og Far (Bjørn Wilberg Andersen) at de kommer. Selv om Mor vet at Jenta snart skal føde, har hun ikke fortalt det til Far. 

Konflikter og forsoning

Fra første stund er det tydelig at noe ikke stemmer. Jenta har tatt bussen til foreldrene alene, mens Guten har kommet etter i bil. Vi blir gjentatte ganger vitne til krangler med Jenta i sentrum både med kjæresten og med moren. Hun beskylder kjæresten for å ikke bry seg om henne og for å ikke ville være far for barnet deres, og hun hermer etter morens småsnakk og nervøse latter. Det er tydelig at det foregår en indre kamp i Jenta, som kanskje er forsterket av at hun nå skal bli mor. Systera (Kristi-Helene Engeberg) kan fortelle at Jenta alltid har vært kranglevoren og frekk. 

Men hvor kommer Jentas uro og kaos fra? Det spørsmålet får man ikke svar på. I Jon Fosses karakteristiske gjentakende og minimalistiske språk må man gjette seg til svaret. Det hintes til hennes utagerende ungdomstid og vanskelige forhold til moren –  i det hele tatt føles det som hun har et tvingende behov for å bryte ut av den trykkende og innestengte tilværelsen som barndomshjemmet gir inntrykk av. Jenta reiser heller ikke hjem fordi hun ønsker det – hun mangler penger og har ikke noe sted å bo. 

Å reise hjem igjen

Huset som står på scenen, og som skal representere familiens hus, forsterker inntrykket av at dette er en fremmed og ubehagelig verden. Huset ligner et klassisk Lundby-dukkehus; for lite og for trangt til å virkelig kunne utfolde seg i. Møblene og stilen på huset er gammeldags – stuen domineres av en 70-talls salong og brune lamper. Kontrasten mellom Mor og Far og de to unge er også tydelig. Der foreldrene står i stil til huset i sine skjorter, strikkesokker og cardigans, er Jenta kledd i Sex Pistols t-skjorte og miniskjørt, mens Guten har ring i øret. Scenografien er unormalt detaljert for et moderne teaterstykke, med mange gjenstander som ikke har noen direkte funksjon for fortellingen av stykket. Dette er med på å skape et inntrykk av et virkelig hjem, på samme måte som dukkehuset og foreldrenes umoderne stil. Uten disse elementene hadde stykket virket mer kaldt og mindre troverdig. Lamper, kaffetrakter og litt slitte møbler viser hvordan dette kunne vært et hvilket som helst barndomshjem til en hvilken som helst familie. 

Gjenkjennbare og haltende samtaler 

Den totale mangelen på kommunikasjon skaper en trykkende atmosfære i huset, som går igjen som et problem hos alle karakterene. Samtalene mellom dem er korte og klaustrofobiske. De kleine og latterlige øyeblikkene dette skaper virker likevel naturlig. Publikum kjenner seg igjen – de har vært utsatt for den samme fryktede pinlige stillheten før. Her må skuespillerprestasjonene trekkes frem. De klarer alle sammen å holde på troverdigheten i Fosses manus, uten at det får et revy- eller Mot i Brøstet-preg. Særlig Kristian Berg Jåttens rolletolkning utmerker seg. Hans portrettering av den usikre kjæresten og karakterens første møte med kjærestens foreldre er fantastisk morsom. 

«Selv om man humrer, ligger likevel alvoret gjemt rett under overflaten. Dette er en deilig forestilling.»

De store kommunikasjonsvanskene får sin kontrast når Bjarne (Peiman Azipour) stikker innom. Han er Jentas barndomsvenn og har vært mye i huset. Foreldrene kjenner ham godt, og plutselig opptrer familien hjertelig. I motsetning til Guten, blir Bjarne snakket hjertelig med og bydd kaffe. Bjarne tiltales med navn, involveres i en engasjert samtale om ham og han virker som en del av den nære familien som de ikke er. Det går imidlertid ikke lang tid før gjestfriheten igjen kollapser, og alle faller tilbake til sine faste uttalelser og handlinger. Skuespillerprestasjonene, sammen med publikums gjenkjennelse, gjør dette stykket alt annet enn kjedelig. Selv om man humrer, ligger likevel alvoret gjemt rett under overflaten. Dette er en deilig forestilling. 

En ukjent familiedynamikk

Gutens karakter som den som kommer utenfra er også interessant. Det er tydelig at han kommer fra en familie med en helt annen dynamikk, hvor folk snakker sammen og klarer å holde en samtale gående. Det blir ekstra sårt når han som navneforslag på barnet nevner sin farmors og farfars navn, som han var så glad i. Jenta feier det bort med at navnene er gammeldagse, men trekker på det når Guten begynner å gråte. Guten virker heller ikke helt forberedt på ansvaret han har fått i fanget: Han vil ikke diskutere barnet så mye, han virker fraværende og redd for hva som skal komme. At de blivende foreldrene er unge, nevnes ofte. 

Tolkningen av Jenta er også god, men jeg savner litt flere lag til karakteren, som kan forklare hennes sinne og frustrasjon. Hun havner fort i en slags «jeg må bare bli sett»-boks, som virker litt for enkel og litt for kjedelig. Likevel skal Agbota ha skryt for å klare å gjøre karakteren sårbar, og i enkelte øyeblikk, særlig med Bjarne, kan man ane en annen side av Jenta. 

Malplassert Vaular

Det er én stor ting som trekker stykket ned, og det er slutten. Etter at alle unntatt Jenta har forlatt scenen, setter hun seg midt i sofaen og gråter. Selv om det ville virket litt brått, ville det ha passet å avslutte her. Produksjonen har imidlertid valgt å la Jenta gråte i noen minutter til musikk skrevet av Lars Vaular. Tanken er sikkert god, og sangen er nok ment til å knytte stykket opp til dagens generasjon og treffe publikum i sin råhet. Dessverre er sangen totalt malplassert: Den inkluderes på ingen måte i stykket, og er bare bakgrunnsstøy. Bortsett fra at ordet fødsel nevnes i sangen, er det heller ingenting som knytter sangen til noe som har skjedd eller skjer på scenen. I tillegg virker bruken av en så energisk sang mot sin hensikt. I stedet for å signalisere at stykket er på vei til å feide ut, gir den inntrykk av at det kommer til å komme noe mer; en utblåsning, en stemningsendring, en avslutning av noe slag. At scenen så går i svart virker underlig og litt antiklimatisk. Man begynner å lure på hvorfor stykket er avsluttet så brått – har det en dypere mening? Er det nå Jenta kommer til å gå inn i fødsel? Er dette kun en tilfeldig avgrensning? Slutten ødelegger ikke stykket, men det er frustrerende at en så god oppsetning skal ende så snublete. 

Som helhet er dette et meget godt stykke. Fosses manus er glimrende, som alltid, og de gode skuespillerprestasjonene gjør oppsetningen klein og klaustrofobisk, gjenkjennelig og jævlig. Samtidig lar den alvoret sive inn under det banale og gir stykket en dybde under latteren. Namnet trekker linjer mellom publikum, hverdagsliv, scene og tekst på en måte bare Fosses replikker kan gjøre.

LES OGSÅ: Urolig stemning, men lite annet

ANMELDELSE
Hvorfor er det så vanskelig å snakke sammen?

I all sin enkle hverdagslighet setter Namnet fokus på hvordan en familie kan være nær – men samtidig så langt fra hverandre.

Namnet er kanskje et av Jon Fosses mindre kjente stykker, og hadde urpremiere på Den Nationale Scene i 1995. Vi møter Jenta, spilt av Ameli Isungset Agbota. Hun er ung, gravid og sammen med Guten (Kristian Berg Jåtten). De har ikke fortalt til Jentas foreldre, Mor (Sissel Ingri Tank-Nielsen) og Far (Bjørn Wilberg Andersen) at de kommer. Selv om Mor vet at Jenta snart skal føde, har hun ikke fortalt det til Far. 

Konflikter og forsoning

Fra første stund er det tydelig at noe ikke stemmer. Jenta har tatt bussen til foreldrene alene, mens Guten har kommet etter i bil. Vi blir gjentatte ganger vitne til krangler med Jenta i sentrum både med kjæresten og med moren. Hun beskylder kjæresten for å ikke bry seg om henne og for å ikke ville være far for barnet deres, og hun hermer etter morens småsnakk og nervøse latter. Det er tydelig at det foregår en indre kamp i Jenta, som kanskje er forsterket av at hun nå skal bli mor. Systera (Kristi-Helene Engeberg) kan fortelle at Jenta alltid har vært kranglevoren og frekk. 

Men hvor kommer Jentas uro og kaos fra? Det spørsmålet får man ikke svar på. I Jon Fosses karakteristiske gjentakende og minimalistiske språk må man gjette seg til svaret. Det hintes til hennes utagerende ungdomstid og vanskelige forhold til moren –  i det hele tatt føles det som hun har et tvingende behov for å bryte ut av den trykkende og innestengte tilværelsen som barndomshjemmet gir inntrykk av. Jenta reiser heller ikke hjem fordi hun ønsker det – hun mangler penger og har ikke noe sted å bo. 

Å reise hjem igjen

Huset som står på scenen, og som skal representere familiens hus, forsterker inntrykket av at dette er en fremmed og ubehagelig verden. Huset ligner et klassisk Lundby-dukkehus; for lite og for trangt til å virkelig kunne utfolde seg i. Møblene og stilen på huset er gammeldags – stuen domineres av en 70-talls salong og brune lamper. Kontrasten mellom Mor og Far og de to unge er også tydelig. Der foreldrene står i stil til huset i sine skjorter, strikkesokker og cardigans, er Jenta kledd i Sex Pistols t-skjorte og miniskjørt, mens Guten har ring i øret. Scenografien er unormalt detaljert for et moderne teaterstykke, med mange gjenstander som ikke har noen direkte funksjon for fortellingen av stykket. Dette er med på å skape et inntrykk av et virkelig hjem, på samme måte som dukkehuset og foreldrenes umoderne stil. Uten disse elementene hadde stykket virket mer kaldt og mindre troverdig. Lamper, kaffetrakter og litt slitte møbler viser hvordan dette kunne vært et hvilket som helst barndomshjem til en hvilken som helst familie. 

Gjenkjennbare og haltende samtaler 

Den totale mangelen på kommunikasjon skaper en trykkende atmosfære i huset, som går igjen som et problem hos alle karakterene. Samtalene mellom dem er korte og klaustrofobiske. De kleine og latterlige øyeblikkene dette skaper virker likevel naturlig. Publikum kjenner seg igjen – de har vært utsatt for den samme fryktede pinlige stillheten før. Her må skuespillerprestasjonene trekkes frem. De klarer alle sammen å holde på troverdigheten i Fosses manus, uten at det får et revy- eller Mot i Brøstet-preg. Særlig Kristian Berg Jåttens rolletolkning utmerker seg. Hans portrettering av den usikre kjæresten og karakterens første møte med kjærestens foreldre er fantastisk morsom. 

«Selv om man humrer, ligger likevel alvoret gjemt rett under overflaten. Dette er en deilig forestilling.»

De store kommunikasjonsvanskene får sin kontrast når Bjarne (Peiman Azipour) stikker innom. Han er Jentas barndomsvenn og har vært mye i huset. Foreldrene kjenner ham godt, og plutselig opptrer familien hjertelig. I motsetning til Guten, blir Bjarne snakket hjertelig med og bydd kaffe. Bjarne tiltales med navn, involveres i en engasjert samtale om ham og han virker som en del av den nære familien som de ikke er. Det går imidlertid ikke lang tid før gjestfriheten igjen kollapser, og alle faller tilbake til sine faste uttalelser og handlinger. Skuespillerprestasjonene, sammen med publikums gjenkjennelse, gjør dette stykket alt annet enn kjedelig. Selv om man humrer, ligger likevel alvoret gjemt rett under overflaten. Dette er en deilig forestilling. 

En ukjent familiedynamikk

Gutens karakter som den som kommer utenfra er også interessant. Det er tydelig at han kommer fra en familie med en helt annen dynamikk, hvor folk snakker sammen og klarer å holde en samtale gående. Det blir ekstra sårt når han som navneforslag på barnet nevner sin farmors og farfars navn, som han var så glad i. Jenta feier det bort med at navnene er gammeldagse, men trekker på det når Guten begynner å gråte. Guten virker heller ikke helt forberedt på ansvaret han har fått i fanget: Han vil ikke diskutere barnet så mye, han virker fraværende og redd for hva som skal komme. At de blivende foreldrene er unge, nevnes ofte. 

Tolkningen av Jenta er også god, men jeg savner litt flere lag til karakteren, som kan forklare hennes sinne og frustrasjon. Hun havner fort i en slags «jeg må bare bli sett»-boks, som virker litt for enkel og litt for kjedelig. Likevel skal Agbota ha skryt for å klare å gjøre karakteren sårbar, og i enkelte øyeblikk, særlig med Bjarne, kan man ane en annen side av Jenta. 

Malplassert Vaular

Det er én stor ting som trekker stykket ned, og det er slutten. Etter at alle unntatt Jenta har forlatt scenen, setter hun seg midt i sofaen og gråter. Selv om det ville virket litt brått, ville det ha passet å avslutte her. Produksjonen har imidlertid valgt å la Jenta gråte i noen minutter til musikk skrevet av Lars Vaular. Tanken er sikkert god, og sangen er nok ment til å knytte stykket opp til dagens generasjon og treffe publikum i sin råhet. Dessverre er sangen totalt malplassert: Den inkluderes på ingen måte i stykket, og er bare bakgrunnsstøy. Bortsett fra at ordet fødsel nevnes i sangen, er det heller ingenting som knytter sangen til noe som har skjedd eller skjer på scenen. I tillegg virker bruken av en så energisk sang mot sin hensikt. I stedet for å signalisere at stykket er på vei til å feide ut, gir den inntrykk av at det kommer til å komme noe mer; en utblåsning, en stemningsendring, en avslutning av noe slag. At scenen så går i svart virker underlig og litt antiklimatisk. Man begynner å lure på hvorfor stykket er avsluttet så brått – har det en dypere mening? Er det nå Jenta kommer til å gå inn i fødsel? Er dette kun en tilfeldig avgrensning? Slutten ødelegger ikke stykket, men det er frustrerende at en så god oppsetning skal ende så snublete. 

Som helhet er dette et meget godt stykke. Fosses manus er glimrende, som alltid, og de gode skuespillerprestasjonene gjør oppsetningen klein og klaustrofobisk, gjenkjennelig og jævlig. Samtidig lar den alvoret sive inn under det banale og gir stykket en dybde under latteren. Namnet trekker linjer mellom publikum, hverdagsliv, scene og tekst på en måte bare Fosses replikker kan gjøre.

LES OGSÅ: Urolig stemning, men lite annet

Neste artikkel
Fest og protest