Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KULTURSTOFF
Månedens debutant: Endre Tveit
17.02.2020

I Endre Tveits litterære debut, Blø meg sakte ut, møter vi et jeg som er i oppløsning etter farens død. Hva gjør en sorgprosess så tung som denne med en person?

Etter at Tveit ble uteksaminert fra Skrivekunstakademiet i Hordaland i 2014, har han jobbet i  Fusa menighet. Denne våren debuterer han med Blø meg sakte ut, en diktsamling hvor refleksjoner rundt døden, livet og menneskelighet går hånd i hånd med resonnementer om våte raggsokker og bussturer gjennom Bergen. Denne dualiteten blir ikke mindre tydelig der vi sitter på en avsidesliggende kafé i Os, og snakker om sorg og savn midt i mellom barnegråt og colaslurping. 

Kan du fortelle litt om tittelen på boken, Blø meg sakte ut?

– Det er en formulering og en situasjon som gjentar seg i mange av diktene. Blod er et tegn på liv, så tittelen gir innblikk i en plass der noen har gitt litt opp, eller kjenner at de mister grepet. I sånne situasjoner går gjerne tiden sakte, så blod som renner sakte ut impliserer en prosess der livet gradvis forsvinner ut av en.

Det er i det hele tatt flust av referanser til organer og kroppsvæsker i boken, og du skriver blant annet om «fartsdumper forma frå flesk» og leverflekker som «breiar seg lik vassflekkar i pottemold» – utdyp det?  

«Jeg ville gi leseren et slags ubehag, en følelse av å være i en situasjon man ikke vil være i.»

– Det er noe med klangen i de ordene – noe onomatopoetisk ved dem – som gir dem en enorm kraft. Når man snakker om blod, knasende kjever eller kropper som råtner, er det noe med tonen som gjør ordene enten krasse eller hule. Jeg ville gi leseren et slags ubehag, en følelse av å være i en situasjon man ikke vil være i, i passasjene der disse ordene dukker opp.

Jeget i denne historien tilbringer mye tid ombord på buss, buldrende gjennom Bergens gater til lydsporet av Suzanne Vega’s «Tom’s Diner» og Billy Joel’s «Piano Man». Hva er det med de sangene som fanger hovedpersonen, tror du?

– Det er to sanger med en veldig tydelig ensomhet i seg, men som høres glade ut: «They’re sharing a drink they call loneliness. But it’s better than drinking alone», synger Billy Joel. «Tom’s Diner» er veldig hverdagspoetisk – om en person som observerer folk passere bekymringsløst forbi. Jeget, som personen i sangen, vet ikke hvem disse menneskene er eller hvor de er på vei, og i det tidsrommet finnes det noe sårt som jeg ville utnytte. Jeget er kanskje, i mangel på et bedre ord, litt bitter, over at det ikke klarer få kontakt med disse menneskene. 

«Vi er redde for å ta kontakt fordi vi er redde for at folk skal forlate oss.»

Jeg-personen sier den «kjenna meir nærleik til gjerdet rundt huset mitt enn til huda mi», men går samtidig rundt i byen og henger klærne sine fra seg på statuer for at de skal «kjenna korleis det er å vera menneske». Hva legger du i det? 

– Det er et naturlig paradoks som jeg tror er iboende i alle mennesker. Vi er sosiale vesener, men så har vi også sosiale frykter. Og vi er redde for å ta kontakt fordi vi er redde for at folk skal forlate oss. 

Dette er på mange måter en historie hvor følelser man ofte ser på som motsetningsfylte heller er vevd inn i hverandre?

– På en måte ja, og på en annen måte nei. Jeg tror det er en transitiv ting. Jeget prøver å overbevise seg selv om at det har en slags emosjonell kobling med resten av menneskene i byen, samtidig som det frykter samvær med andre. Jeget bruker mye tid på å gruble over disse tingene, og lurer på om det er forskjell på sko som går og asfalten de går på. Om man, ved å trå på bakken, egentlig har på seg verden som sko.

Forholdet mellom jeg-personen og moren står sentralt i boken, samtidig som de to sakte men sikkert har blitt som fremmede for hverandre. Kan du fortelle litt om hvordan de håndterer tragedien som har rammet dem ulikt?

«Sorg kan nok påvirke oss på måter vi ikke selv vet om.»

– Morsfiguren tar tapet av ektemannen veldig tungt, mens jeget nærmest observerer sin egen tristhet utenfra. Jeget er både i og utenfor sin egen sorgprosess, mens moren er låst inne i sorgen sin. 

Jeg-personen og moren klarer ikke lenger kommunisere som de pleide på grunn av det som har skjedd. Kan sorg endre en person? 

– Sorg kan nok påvirke oss på måter vi ikke selv vet om. Vi har tendenser til å bruke andre – hvertfall har jeget brukt moren, eller minnet om henne – som et skjold mot verden. I sånne situasjoner er det nok vanskelig å selv skjønne hvor påvirket man er. Så for å svare på spørsmålet ditt: Ja, det er mulig. Men om så dramatisk som det virker her er en annen sak.

LES OGSÅ: Månedens debutant: Forfatternes Heim

KULTURSTOFF
Månedens debutant: Endre Tveit

I Endre Tveits litterære debut, Blø meg sakte ut, møter vi et jeg som er i oppløsning etter farens død. Hva gjør en sorgprosess så tung som denne med en person?

Etter at Tveit ble uteksaminert fra Skrivekunstakademiet i Hordaland i 2014, har han jobbet i  Fusa menighet. Denne våren debuterer han med Blø meg sakte ut, en diktsamling hvor refleksjoner rundt døden, livet og menneskelighet går hånd i hånd med resonnementer om våte raggsokker og bussturer gjennom Bergen. Denne dualiteten blir ikke mindre tydelig der vi sitter på en avsidesliggende kafé i Os, og snakker om sorg og savn midt i mellom barnegråt og colaslurping. 

Kan du fortelle litt om tittelen på boken, Blø meg sakte ut?

– Det er en formulering og en situasjon som gjentar seg i mange av diktene. Blod er et tegn på liv, så tittelen gir innblikk i en plass der noen har gitt litt opp, eller kjenner at de mister grepet. I sånne situasjoner går gjerne tiden sakte, så blod som renner sakte ut impliserer en prosess der livet gradvis forsvinner ut av en.

Det er i det hele tatt flust av referanser til organer og kroppsvæsker i boken, og du skriver blant annet om «fartsdumper forma frå flesk» og leverflekker som «breiar seg lik vassflekkar i pottemold» – utdyp det?  

«Jeg ville gi leseren et slags ubehag, en følelse av å være i en situasjon man ikke vil være i.»

– Det er noe med klangen i de ordene – noe onomatopoetisk ved dem – som gir dem en enorm kraft. Når man snakker om blod, knasende kjever eller kropper som råtner, er det noe med tonen som gjør ordene enten krasse eller hule. Jeg ville gi leseren et slags ubehag, en følelse av å være i en situasjon man ikke vil være i, i passasjene der disse ordene dukker opp.

Jeget i denne historien tilbringer mye tid ombord på buss, buldrende gjennom Bergens gater til lydsporet av Suzanne Vega’s «Tom’s Diner» og Billy Joel’s «Piano Man». Hva er det med de sangene som fanger hovedpersonen, tror du?

– Det er to sanger med en veldig tydelig ensomhet i seg, men som høres glade ut: «They’re sharing a drink they call loneliness. But it’s better than drinking alone», synger Billy Joel. «Tom’s Diner» er veldig hverdagspoetisk – om en person som observerer folk passere bekymringsløst forbi. Jeget, som personen i sangen, vet ikke hvem disse menneskene er eller hvor de er på vei, og i det tidsrommet finnes det noe sårt som jeg ville utnytte. Jeget er kanskje, i mangel på et bedre ord, litt bitter, over at det ikke klarer få kontakt med disse menneskene. 

«Vi er redde for å ta kontakt fordi vi er redde for at folk skal forlate oss.»

Jeg-personen sier den «kjenna meir nærleik til gjerdet rundt huset mitt enn til huda mi», men går samtidig rundt i byen og henger klærne sine fra seg på statuer for at de skal «kjenna korleis det er å vera menneske». Hva legger du i det? 

– Det er et naturlig paradoks som jeg tror er iboende i alle mennesker. Vi er sosiale vesener, men så har vi også sosiale frykter. Og vi er redde for å ta kontakt fordi vi er redde for at folk skal forlate oss. 

Dette er på mange måter en historie hvor følelser man ofte ser på som motsetningsfylte heller er vevd inn i hverandre?

– På en måte ja, og på en annen måte nei. Jeg tror det er en transitiv ting. Jeget prøver å overbevise seg selv om at det har en slags emosjonell kobling med resten av menneskene i byen, samtidig som det frykter samvær med andre. Jeget bruker mye tid på å gruble over disse tingene, og lurer på om det er forskjell på sko som går og asfalten de går på. Om man, ved å trå på bakken, egentlig har på seg verden som sko.

Forholdet mellom jeg-personen og moren står sentralt i boken, samtidig som de to sakte men sikkert har blitt som fremmede for hverandre. Kan du fortelle litt om hvordan de håndterer tragedien som har rammet dem ulikt?

«Sorg kan nok påvirke oss på måter vi ikke selv vet om.»

– Morsfiguren tar tapet av ektemannen veldig tungt, mens jeget nærmest observerer sin egen tristhet utenfra. Jeget er både i og utenfor sin egen sorgprosess, mens moren er låst inne i sorgen sin. 

Jeg-personen og moren klarer ikke lenger kommunisere som de pleide på grunn av det som har skjedd. Kan sorg endre en person? 

– Sorg kan nok påvirke oss på måter vi ikke selv vet om. Vi har tendenser til å bruke andre – hvertfall har jeget brukt moren, eller minnet om henne – som et skjold mot verden. I sånne situasjoner er det nok vanskelig å selv skjønne hvor påvirket man er. Så for å svare på spørsmålet ditt: Ja, det er mulig. Men om så dramatisk som det virker her er en annen sak.

LES OGSÅ: Månedens debutant: Forfatternes Heim

Neste artikkel
Solros