Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
17.02.2020
KULTURSTOFF
På bortebane

Fotball er en sport for folket, men jeg skjønner ingenting. Hva skjer når noen sørger etter at favorittlaget deres taper, og hvor kommer det brennende engasjementet fra?

Å se på en fotballkamp kan sammenlignes med spenningen du opplever når du ser på et teaterstykke eller en actionfilm. Følelsesregisteret er stort. Det går fra pur glede til ekstremt sinne, og for mange en enorm sorg. Jeg har snakket med mennesker som opplever dette følelsesregisteret tett på kroppen. Selv har jeg har aldri klart å engasjere meg i sporten på samme måte som dem rundt meg. For hva er det egentlig som gjør det verdt å engasjere seg i denne sporten? Dette må jeg undersøke nærmere. Jeg skal tilnærme meg fotballinteresserte mennesker, og uten at de legger merke til det, skal jeg prøve å skjønne hva som er greien med fotball.

Oppvarming

Førstemann ut møter jeg på fest. Det er en klassisk kjøkkensamtale, og jeg griper muligheten til å høre hans side av saken. Jeg spør om han blir trist når laget hans taper. Han svarer ja, og forteller at han blir flau over hvor mye det egentlig påvirker humøret. Vi snakker om engasjement, og han mener at alle har godt av å ha noe å engasjere seg skikkelig i. Selv om jeg er enig, sliter jeg fortsatt med tanken om at dette er fotball. Det virker så tilfeldig. 

Andremann er en kompis med stor fotballkunnskap. Jeg møter han han på vei til skolen, og stopper han for å snakke om ball. Han sier at for å føle meg investert bør jeg begynne å satse penger på et lag. «Da hadde du virkelig følt på det». Her er jeg uenig. Jeg tror ikke at pengene er nødvendig. Å ha et spennende narrativ å følge og å sette din lit til et lag eller en person som du bryr deg om er det viktigste. Det er det eneste som skal til i en god film. 

Offside?

Lyden av en fotballkamp bringer nostalgien fram i meg. Sånn sett har fotball et fortrinn når det gjelder å vekke engasjement. Lyden av supporterne som synger og heier på et språk jeg egentlig ikke forstår har alltid varmet hjertet mitt og fått meg til å smile. Det minner meg om kvelder hjemme på sofaen med pappa og lillesøsteren min. Vi heiet på Norge og Start, og noen ganger Brann. Og vi satt alle med nerver i høyspenn mens vi lurte på hvor neste pasning skulle gå.

«Laget mitt var umulig særlig glad i at jeg av og til glemte at jeg sto i forsvar eller at jeg faket skader for å få lov til å sitte på benken.»

Jeg beslutter at jeg må se en kamp, og benker meg i stua med den tyske Bundesligaen på skjermen. Andremann har vist meg hvordan jeg streamer fotballkamper ulovlig på nettet. Jeg er klar – og en lite tillitsvekkende annonse på nettsiden forteller at single Eli (51) fra mitt nærområde er det samme. Borussia Dortmund er laget jeg for anledningen har valgt å investere meg følelsesmessig i. På tro og ære lover jeg å bli sur om de gjør det dårlig og å gå i ekstase om de gjør det bra. I kampens første minutter gjør laget mitt det bra. De har god flyt i spillet, og har ballen mye mer enn det andre laget. Jeg smiler. De kommer til å vinne, og jeg lar tankene fly mens jeg slapper av en liten stund.

0-0

Jeg har lært ganske mye om spillet av pappa. For han har det vært viktig at vi var klar over hva som skjedde på banen. Han var fotballtrener for lillesøsteren min, som etterhvert ble ganske god. Jeg var umotivert allerede før jeg begynte med fotball. Jeg var litt for distrahert til å bry meg om det som skjedde på banen. Laget mitt –Gimletroll – var umulig glad for at jeg ofte glemte at jeg sto i forsvar, eller at jeg faket skader for å sitte på benken. 

Likevel tror jeg de utallige timene jeg tilbrakte på en fotballbane som barn har hatt noe å si for mitt fotballengasjement. Jeg tenker på hvor mye gress jeg trakk ut med roten mens jeg satt og ventet på at ballen kanskje ville komme til meg. Eller hvor gøy det var å samle på de svarte knottene, dersom vi spilte på kunstgress. På hvor deilig det var å ligge på banen og kjenne på de glovarme knottene og solen, mens jeg vurderte å slå noen flere hjul etter at jeg ble ferdig med å hvile. Når jeg ønsker meg tilbake til fotballbanen, så er det dette jeg tenker på. 

Mål 

Jeg lar blikket mitt hvile på skjermen igjen, og heier i det stille. Ber om at spillerne mine skal vinne, de med gule drakter, og gulstripete sokker. Og det er akkurat som at idet jeg har tenkt det, så går all lufta ut av dem. De er ikke lenger de hissige vepsene fra kampstart. Nå bare surrer de rundt og slår feilpasninger. Jeg kjenner at jeg blir sur hver gang de knoter det til eller mister ballen. Og jeg mumler at de må ha litt mer energi, løpe litt. De må flytte seg fremover ii banen. Kom igjen!

«Hvor deilig det var å ligge langs banen å kjenne på knottene og solen, mens jeg tenker på om jeg kanskje skal slå litt flere hjul etter at jeg er ferdig med å hvile.»

Det andre laget scorer to mål i første omgang. Jeg er irritert, men prøver å holde håpet oppe. Om laget mitt skal klare dette er det viktig at jeg støtter dem. Kameraet zoomer inn på en ny spiller som skal inn på banen. Han er norsk, han er blond og han er mitt nye håp. Og hvem skulle trodd: han innfrir! Nordmannen nærmest kaster seg inn i målet sammen med ballen idet  en god pasning treffer han. Min nye helt og jeg hyler i kor av glede.

Hands  

Fotball er en av verdens største idretter. Likevel har det ikke spesielt høy status i kulturlivet. Typiske kategorier som blir sett på som høykultur er teater, franske filmer, ballett og jazz. Men det er jo egentlig en bragd å engasjere såpass mange mennesker. Den innlevelsen som supporterne har under en fotballkamp kan jo regissører av de fineste teaterstykker bare drømme om. Man ønsker å oppnå en forbindelse som engasjerer. Å få publikum til å leve seg inn i heltens følelser, og nærmest trollbindes av det dramatiske spillet mellom det gode og det onde.

Tankene mine går tilbake til kampen som dessverre ikke går så bra. Laget mitt ender opp med å tape. Likevel – den gleden og spenningen som jeg følte på da de scoret var ubeskrivelig. Eller ikke ubeskrivelig. Jeg har faktisk kjent på denne følelsen før: Jeg er på håndballbanen. Hallen blir helt stille og det føles som alt rundt meg er justert til «slow motion». Jeg tar tre lange steg med ballen i hendene, hopper over linja, og lurer ballen i mål. I dette øyeblikket føles det som om jeg flyr. 

Det er nok sånn det er med fotball også. Om du er god i fotball så kan du få sjansen til å oppleve dette på fotballbanen, ellers kan du glede deg av å bli sugd inn i en eventyrverden der helten scorer og du kan være med på gleden. Fryde deg. På samme måte som du gjorde da du seiret i noe da du var barn. Dette gjør fotball viktig, og gjør det verdt å se. For glede, for engasjement og for å få følelsene ut etter en dårlig dag på jobb eller skole. 

LES OGSÅ: Fanget i virkeligheten

KULTURSTOFF
På bortebane

Fotball er en sport for folket, men jeg skjønner ingenting. Hva skjer når noen sørger etter at favorittlaget deres taper, og hvor kommer det brennende engasjementet fra?

Å se på en fotballkamp kan sammenlignes med spenningen du opplever når du ser på et teaterstykke eller en actionfilm. Følelsesregisteret er stort. Det går fra pur glede til ekstremt sinne, og for mange en enorm sorg. Jeg har snakket med mennesker som opplever dette følelsesregisteret tett på kroppen. Selv har jeg har aldri klart å engasjere meg i sporten på samme måte som dem rundt meg. For hva er det egentlig som gjør det verdt å engasjere seg i denne sporten? Dette må jeg undersøke nærmere. Jeg skal tilnærme meg fotballinteresserte mennesker, og uten at de legger merke til det, skal jeg prøve å skjønne hva som er greien med fotball.

Oppvarming

Førstemann ut møter jeg på fest. Det er en klassisk kjøkkensamtale, og jeg griper muligheten til å høre hans side av saken. Jeg spør om han blir trist når laget hans taper. Han svarer ja, og forteller at han blir flau over hvor mye det egentlig påvirker humøret. Vi snakker om engasjement, og han mener at alle har godt av å ha noe å engasjere seg skikkelig i. Selv om jeg er enig, sliter jeg fortsatt med tanken om at dette er fotball. Det virker så tilfeldig. 

Andremann er en kompis med stor fotballkunnskap. Jeg møter han han på vei til skolen, og stopper han for å snakke om ball. Han sier at for å føle meg investert bør jeg begynne å satse penger på et lag. «Da hadde du virkelig følt på det». Her er jeg uenig. Jeg tror ikke at pengene er nødvendig. Å ha et spennende narrativ å følge og å sette din lit til et lag eller en person som du bryr deg om er det viktigste. Det er det eneste som skal til i en god film. 

Offside?

Lyden av en fotballkamp bringer nostalgien fram i meg. Sånn sett har fotball et fortrinn når det gjelder å vekke engasjement. Lyden av supporterne som synger og heier på et språk jeg egentlig ikke forstår har alltid varmet hjertet mitt og fått meg til å smile. Det minner meg om kvelder hjemme på sofaen med pappa og lillesøsteren min. Vi heiet på Norge og Start, og noen ganger Brann. Og vi satt alle med nerver i høyspenn mens vi lurte på hvor neste pasning skulle gå.

«Laget mitt var umulig særlig glad i at jeg av og til glemte at jeg sto i forsvar eller at jeg faket skader for å få lov til å sitte på benken.»

Jeg beslutter at jeg må se en kamp, og benker meg i stua med den tyske Bundesligaen på skjermen. Andremann har vist meg hvordan jeg streamer fotballkamper ulovlig på nettet. Jeg er klar – og en lite tillitsvekkende annonse på nettsiden forteller at single Eli (51) fra mitt nærområde er det samme. Borussia Dortmund er laget jeg for anledningen har valgt å investere meg følelsesmessig i. På tro og ære lover jeg å bli sur om de gjør det dårlig og å gå i ekstase om de gjør det bra. I kampens første minutter gjør laget mitt det bra. De har god flyt i spillet, og har ballen mye mer enn det andre laget. Jeg smiler. De kommer til å vinne, og jeg lar tankene fly mens jeg slapper av en liten stund.

0-0

Jeg har lært ganske mye om spillet av pappa. For han har det vært viktig at vi var klar over hva som skjedde på banen. Han var fotballtrener for lillesøsteren min, som etterhvert ble ganske god. Jeg var umotivert allerede før jeg begynte med fotball. Jeg var litt for distrahert til å bry meg om det som skjedde på banen. Laget mitt –Gimletroll – var umulig glad for at jeg ofte glemte at jeg sto i forsvar, eller at jeg faket skader for å sitte på benken. 

Likevel tror jeg de utallige timene jeg tilbrakte på en fotballbane som barn har hatt noe å si for mitt fotballengasjement. Jeg tenker på hvor mye gress jeg trakk ut med roten mens jeg satt og ventet på at ballen kanskje ville komme til meg. Eller hvor gøy det var å samle på de svarte knottene, dersom vi spilte på kunstgress. På hvor deilig det var å ligge på banen og kjenne på de glovarme knottene og solen, mens jeg vurderte å slå noen flere hjul etter at jeg ble ferdig med å hvile. Når jeg ønsker meg tilbake til fotballbanen, så er det dette jeg tenker på. 

Mål 

Jeg lar blikket mitt hvile på skjermen igjen, og heier i det stille. Ber om at spillerne mine skal vinne, de med gule drakter, og gulstripete sokker. Og det er akkurat som at idet jeg har tenkt det, så går all lufta ut av dem. De er ikke lenger de hissige vepsene fra kampstart. Nå bare surrer de rundt og slår feilpasninger. Jeg kjenner at jeg blir sur hver gang de knoter det til eller mister ballen. Og jeg mumler at de må ha litt mer energi, løpe litt. De må flytte seg fremover ii banen. Kom igjen!

«Hvor deilig det var å ligge langs banen å kjenne på knottene og solen, mens jeg tenker på om jeg kanskje skal slå litt flere hjul etter at jeg er ferdig med å hvile.»

Det andre laget scorer to mål i første omgang. Jeg er irritert, men prøver å holde håpet oppe. Om laget mitt skal klare dette er det viktig at jeg støtter dem. Kameraet zoomer inn på en ny spiller som skal inn på banen. Han er norsk, han er blond og han er mitt nye håp. Og hvem skulle trodd: han innfrir! Nordmannen nærmest kaster seg inn i målet sammen med ballen idet  en god pasning treffer han. Min nye helt og jeg hyler i kor av glede.

Hands  

Fotball er en av verdens største idretter. Likevel har det ikke spesielt høy status i kulturlivet. Typiske kategorier som blir sett på som høykultur er teater, franske filmer, ballett og jazz. Men det er jo egentlig en bragd å engasjere såpass mange mennesker. Den innlevelsen som supporterne har under en fotballkamp kan jo regissører av de fineste teaterstykker bare drømme om. Man ønsker å oppnå en forbindelse som engasjerer. Å få publikum til å leve seg inn i heltens følelser, og nærmest trollbindes av det dramatiske spillet mellom det gode og det onde.

Tankene mine går tilbake til kampen som dessverre ikke går så bra. Laget mitt ender opp med å tape. Likevel – den gleden og spenningen som jeg følte på da de scoret var ubeskrivelig. Eller ikke ubeskrivelig. Jeg har faktisk kjent på denne følelsen før: Jeg er på håndballbanen. Hallen blir helt stille og det føles som alt rundt meg er justert til «slow motion». Jeg tar tre lange steg med ballen i hendene, hopper over linja, og lurer ballen i mål. I dette øyeblikket føles det som om jeg flyr. 

Det er nok sånn det er med fotball også. Om du er god i fotball så kan du få sjansen til å oppleve dette på fotballbanen, ellers kan du glede deg av å bli sugd inn i en eventyrverden der helten scorer og du kan være med på gleden. Fryde deg. På samme måte som du gjorde da du seiret i noe da du var barn. Dette gjør fotball viktig, og gjør det verdt å se. For glede, for engasjement og for å få følelsene ut etter en dårlig dag på jobb eller skole. 

LES OGSÅ: Fanget i virkeligheten

Neste artikkel
Hvem er den store, stygge ulven?