Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
17.02.2020
KULTURSTOFF
Små bøker, store spørsmål

Plutselig en dag husket jeg barnebøkene til Elsa Beskow (1873-1953), de som lille Ingrid beundret illustrasjonene i så mye at hun gjemte dem i skolesekken for å vise til venner i friminuttene. Ikke lenge etter satt jeg bøyd over dem, lille Ingrid var tilbake, og for en gangs skyld var noe like eventyrlig som jeg husket det – helt til jeg gløttet bort på teksten i boken. Jeg tok meg selv i å måpe forferdet, for det sto noe sånt som «Barna var ulydige, så de fikk ikke aftensmat, bare skjenn og slag fra far». 

«Jeg tok meg selv i å måpe forferdet, for det sto noe sånt som ‘Barna var ulydige, så de fikk ikke aftensmat, bare skjenn og slag fra far’.»

Frøet var sådd. Jeg fikk en lowkey eureka-opplevelse. Det gikk opp for meg at samfunnets holdninger til barn legger grunnlaget for hvordan barnelitteraturen ser ut. At dersom jeg studerer bøker fra ulike tidsepoker, vil jeg kunne forstå noe om synet på barn da de ble skrevet. Jeg sperret opp øynene: kan det også gå andre veien? Kan syn på barn etableres i litteraturen, og i neste instans påvirke samfunnets oppfatninger? Jeg kunne nærmest smake blodet på min egen tann. 

Brått traff ordet «barnelitteratur» meg med en voldsom ambivalens. For er ordet egentlig dekkende, eller er skillet mellom barne- og voksenlitteratur til tider nærmest utvisket? Det fantes kun én måte å løsne på nysgjerrighetens strupetak: jeg måtte dykke dypere.

I dypdykket har jeg fått kontakt med to kunnskapsrike damer, som har inkludert meg i lærdom og refleksjoner: professor i barnehagepedagogikk Elin Eriksen Ødegaard (HVL) og bildebokforfatter Gro Dahle.

Historiens fotspor


Professor Elin Eriksen Ødegaard

Dahle forklarer meg at samfunnets syn på barn har forandret seg parallelt med det i barnelitteraturen. 

– Vi har beveget oss fra å betrakte barnet som små blomster i hager som skal underholdes, mores og pleies, til å ta barnet mer på alvor – som egne, tenkende vesener. 

For å studere barnelitteraturens reise gjennom historien, må vi tilbake til begynnelsen. Ødegaard forteller meg om verdens første barnebok. Bildeboken, Orbis Sensualium Pictus (1658), ble skrevet av pedagogen Johann Amos Comenius. I denne møter vi en voksen mann som tar et barn i hånden, for så å lede det gjennom verden. Det er her åpenbart at den voksne er den kunnskapsrike, og barnet kun en passiv mottaker. 

Dersom vi imidlertid spoler fremover et par hundre år – forbi brutale folkeeventyr, Margrethe Munthes «Nei, nei gutt» og alle de belærende, didaktiske, moralske fortellingene til barn – dukker det opp karakterer som Pippi, Mummitrollet, Lillebror og Knerten. Fremveksten av disse karakterene markerer et vendepunkt. Barnet er ikke lenger en passiv mottaker, men tvert i mot den som ser på verden med det klokeste perspektivet. 

Er du til å stole på?

Ta for eksempel Astrid Lindgrens fantasifulle univers: her fremstilles de voksne som nærmest hjelpeløse og patetiske. Dette kan være komisk, og riktignok på sin plass til tider, men fører det til at de voksne mister ansikt overfor barn? Ødegaard mener at latterliggjøringen av voksne kan virke alarmerende for enkelte barn. 

Barn trenger å kunne se opp til de som har ansvar for dem: de voksne skal ha peiling, tørke tårer, være trygge, fortelle vitser og lappe sykkelhjul. Kan det at voksne fremstilles som hjelpeløse i barnelitteraturen få konsekvenser for barns syn på dem? Vil barn i verste fall kunne miste tillit til sine egne foreldre?

«Men hva skjer når femåringen ikke vil snakke med pappa mer fordi han tar bilen til jobben?»

Disse spørsmålene kan settes på spissen i barneboken Dronninga kallar (2016), som har miljøspørsmål som sitt hovedtema. Biene som bor og arbeider i bikuben er fryktelig slitne, og klager over giftig luft. Lyrikeren Per Olav Kaldestad har skrevet teksten i bildeboken, og mener det er viktig å skape tidlig engasjement i møte med klimakrisen. 

Men hva skjer når femåringen ikke vil snakke med pappa mer fordi han tar bilen til jobben? Eller når han nekter mamma å fly til Syden på venninnetur? Er dette problematisk – eller er det en upopulær nødvendighet? 

Hønen og egget


Forfatter Gro Dahle

Ifølge Dahle er litteratur en del av kunsten og kulturen i et samfunn, og en naturlig følge av menneskelig uttrykk og virksomhet. Men er det kun holdningene i samfunnet som påvirker litteraturen – eller kan litteraturen også prege samfunnet? Dersom en studerer barnebøker fra ulike land, kan en klart skimte kulturelle variasjoner i synet på barn. 

«Kanskje vet forfatterne at de kan gjøre sterkest inntrykk på andre voksne nettopp ved å skrive om kompliserte temaer på en måte som barn forstår.»

Skandinaviske forfattere er kjent for å produsere usminkede barnebøker, slike som ikke feier under teppet de hjerteskjærende, mørke og, for noen, provoserende temaene. Den danske forfatteren og illustratøren Rasmus Bregnhøi sier til NRK at «Nordiske barnebøker er så dystre at det blir en parodi». Parodiske eller ei, dersom bøkene bidrar til å senke terskelen for å be om hjelp og prate om det vonde, kan en trolig samles om at det er ønskelig. 

En kan derimot også snu på det – det kan tenkes at terskelen for å prate om tabubelagte temaer i Skandinavia allerede er lav, og at det dermed er lettere å innlemme en slik tematikk i barnelitteraturen. 

De skandinaviske bøkene jeg sikter til oversettes ofte til tysk og nederlandsk, men ikke til britisk og amerikansk. Det kan virke som om det i Storbritannia og USA er høyere terskel for å godta alvorlig tematikk i barnelitteraturen – det kan imidlertid også være at disse landene har helt andre begreper om hva som er tabubelagt enn dem vi har. Kulturen synes i alle fall å være med på å avgjøre hvilke temaer forfatterne adresserer.

Barnebøker eller debattinnlegg?

Grensene mellom barne- og voksenlitteratur kan være hårfine. Dersom vi returnerer til barnelitteraturens startstrek – altså Orbis Sensualium Pictus, finner vi at boken kan stå som et eksempel på hvordan pennen er et mulig våpen for å endre samfunnsstrukturer.

– Den ble skrevet i opposisjon mot datidens prestevelde der latin var eneste språk. Boken innfører morsmålet tsjekkisk som parallellspråk til latin, sier Ødegaard.

Det er altså langt fra noe nytt å bruke barneboken som debattplattform. Ødegaard viser til at barnelitteraturens tidslinje fra 1658 til i dag er krydret med utallige politiske barnebøker. Dersom en studerer hva som debatteres, får en også innblikk i hva som kjennetegner tiden bøkene ble skrevet. Hun løfter frem flere eksempler.

Utvikling og motstand

– I den amerikanske barneboken The Little House (1942) blir vi kjent med et hus som går fra å elske tilværelsen sin, til det helt motsatte hold. Det er tydelig at den stadig økende bebyggelsen i området knyttes tett opp mot husets trivsel. For hver murstein som legges blir huset tristere, og snart er det omringet av høyblokker og togstasjoner, fabrikker og eksos. Boken står som sivilisasjonskritikk og diskuterer balansen mellom uberørt natur og menneskelig inngripen.

Mens amerikanerne kranglet om urbanisering, tok Norge opp kampen mot nazistene. Frithjof Sælen tok mot til seg og skrev Snorre Sel (1941), som i dag regnes som en klassiker innen norsk barnelitteratur. Boken ble utgitt halvannet år inn i andre verdenskrig, og har et skjult satirisk budskap som kritiserer den nazistiske okkupasjonen av Norge.

– Boken er tydelig skrevet til et voksent publikum, men i barnebokens format, sier Ødegaard.

Jeg undres hvorfor forfattere til alle tider har valgt barnebokens format til å stille vanskelige spørsmål. Kanskje er det taktisk. Kanskje vet forfatterne at de kan gjøre sterkest inntrykk på andre voksne nettopp ved å skrive om kompliserte temaer på en måte som barn forstår. Det er i sin enkelhet at sannheten konfronterer oss mest. Gripende ubehagelig barnelitteratur kan være langt mer virkningsfull enn gripende ubehagelig voksenlitteratur. 

Bare barn er barn

Vi kommer aldri til å vite nøyaktig hvor mye barn oppfatter av omverdenen, men det er mulig at de forstår langt mer enn vi tror. Dersom de gjør det, kan det å «skåne dem for den vonde sannheten» fort oppfattes av barna selv som nedverdigende. 

Jeg vil sitere Simone De Beauvoir: «Jeg sa til meg selv at når jeg ble stor, skulle jeg ikke glemme at som femåring er man et fullstendig individ». Men hvor ærlige skal vi være med femåringene om alle grusomhetene i verden? Ønsker vi å lese blottstillende barnelitteratur om overgrep og kreft for våre egne barn? 

«Ønsker vi å lese blottstillende barnelitteratur om overgrep og kreft for våre egne barn?»

På den ene siden kan slike bøker være avgjørende for å starte viktige samtaler med barn fra enkelte hjem – på den andre siden finnes det også intetanende, glade barn som vokser opp med skrubbsår som sine vondeste sår. Det kan virke hjerteløst å tynge ned skrubbsårbarna med dyster tematikk i barnelitteraturen som ellers ville være ukjent for dem. 

Men kanskje er det nødvendig. Kanskje vet skrubbsårbarna at ikke alle er like heldige, kanskje ser de at ikke alle smiler like stort. Og det er ikke sikkert at de skjønner hvorfor, men det kan være de forstår at det er noe som ikke sies høyt. 

Forfatter Gro Dahle og illustratør Svein Nyhus har utformet en rekke bildebøker som har vært tennbrikkene til viktige samtaler, både for dem som kjenner seg igjen – men også for dem som trenger å forstå en venn. I den sammenheng er det verdt å trekke frem én av dem.

Fedre som slår

Sinna Mann (2003) ble skrevet på oppfordring fra organisasjonen Alternativ til Vold, og handler om noe som dessverre angår alt for mange barn: vold i hjemmet. Vi møter en gutt med en far som mishandler mor. 

Men er boken skrevet til barn som trenger å føle seg mindre alene eller forstå en klassekamerat? Eller er den derimot skrevet til voksne som trenger en vekker? Ødegaard vurderer Sinna Mann som et verk med én fot i hver verden. Gro Dahle mener også at boken kan treffe de fleste.

«Derfor ler noen barn når jeg leser høyt i en gymsal eller et klasserom, mens de voksne ofte ender opp med å gråte.»

Sinna Mann er allalder, altså for alle aldre. Den snakker til både barn, ungdommer og voksne på ulike vis. Derfor ler noen barn når jeg leser høyt i en gymsal eller et klasserom, mens de voksne ofte ender opp med å gråte.

I P2-programmet Salongen får Gro Dahle spørsmål om hvorfor hun synes det er viktig å skrive bøker med så alvorlig tematikk. Hun svarer at det også i barns liv finnes hemmeligheter, tabuer og skremmende opplevelser. Derfor handler det om å møte barna der de er. 

Når hun sammen med barn leser og diskuterer Sinna Mann, hender det ofte at noen kommer opp til henne og sier: «Hvordan visste du at vi hadde det sånn hjemme? Har du snakket med mamma? Har du vært hos oss Mange barn er ikke klar over at det er flere som opplever vold i hjemmet, og føler det som en befrielse å forstå at de ikke er alene. 

– Mange barn har også spurt meg: «er det lov å fortelle om det nå?»

Stupebrettet

Kafka uttrykte det så fint: «Mennesket leser for å spørre». Barn er av natur noen undrende skapninger, og barnelitteraturen kan være stupebrettet til havet av spørsmål som daglig opptar dem. Noen lettere, «Hvem har bæsja på hodet hans?» og noen tyngre, «Du skal vel ikke dø, mamma?». Tidlig på skolebenken lærer vi at Sokrates heller drakk giftbegeret enn å slutte å spørre. Noen fnyser av det, men jeg vil påstå at vi har mye å lære – ikke bare av Sokrates, men av nysgjerrige barn – og ikke minst av litteraturen som åpner for enda flere spørsmål. 

Tidligere i teksten spurte jeg hvorfor forfattere til alle tider har valgt barnebokens format til å reise de vanskelige spørsmålene. Jeg lurte på om det var taktisk, om det kanskje ville være mer konfronterende å legge frem vanskelige temaer i enkle trekk. Det kan godt være at det er en del av årsaken, men jeg tror også at det er noe mer. Jeg tror det kan handle om spørsmålene barn stiller i møte med litteraturen. 

Spørsmålene som forandrer alt 

«Vi har et ansvar for at barnehendene som holder framtiden skal bli rynkete knoker som med stolthet kan gi den videre.»

Barn spør. Og når våre egne barn ser oss rett i øynene og stiller spørsmål som får samvittigheten til å skrike – er det noe som kan vekke oss, så må det være det. Spørsmålene barn stiller kan fargelegge det så tydelig, gjøre det så åpenbart når noe er riv ruskende galt. En ubehagelig konfrontasjon kan bane vei for noe nytt: en ny kraft, ett nytt mot til å forsøke å forandre verden – for barna, men også med dem. 

Ja, la oss samarbeide med de små. Det er tross alt dagens bomgjemsel-deltakere som skal være morgendagens verdensborgere. Vi har et ansvar for at barnehendene som holder framtiden skal bli rynkete knoker som med stolthet kan gi den videre. Hvordan skal vi få det til? Jeg holder en knapp på barnelitteraturen. Barnelitteratur kan være det mest virkningsfulle våpenet av dem alle. Barnelitteratur er ikke bare barnelitteratur.

LES OGSÅ: Månedens debutant: Caroline Ugelstad Elnæs

KULTURSTOFF
Små bøker, store spørsmål

Vi har mye å lære av barnelitteraturen – og dens nysgjerrige lesere.

Plutselig en dag husket jeg barnebøkene til Elsa Beskow (1873-1953), de som lille Ingrid beundret illustrasjonene i så mye at hun gjemte dem i skolesekken for å vise til venner i friminuttene. Ikke lenge etter satt jeg bøyd over dem, lille Ingrid var tilbake, og for en gangs skyld var noe like eventyrlig som jeg husket det – helt til jeg gløttet bort på teksten i boken. Jeg tok meg selv i å måpe forferdet, for det sto noe sånt som «Barna var ulydige, så de fikk ikke aftensmat, bare skjenn og slag fra far». 

«Jeg tok meg selv i å måpe forferdet, for det sto noe sånt som ‘Barna var ulydige, så de fikk ikke aftensmat, bare skjenn og slag fra far’.»

Frøet var sådd. Jeg fikk en lowkey eureka-opplevelse. Det gikk opp for meg at samfunnets holdninger til barn legger grunnlaget for hvordan barnelitteraturen ser ut. At dersom jeg studerer bøker fra ulike tidsepoker, vil jeg kunne forstå noe om synet på barn da de ble skrevet. Jeg sperret opp øynene: kan det også gå andre veien? Kan syn på barn etableres i litteraturen, og i neste instans påvirke samfunnets oppfatninger? Jeg kunne nærmest smake blodet på min egen tann. 

Brått traff ordet «barnelitteratur» meg med en voldsom ambivalens. For er ordet egentlig dekkende, eller er skillet mellom barne- og voksenlitteratur til tider nærmest utvisket? Det fantes kun én måte å løsne på nysgjerrighetens strupetak: jeg måtte dykke dypere.

I dypdykket har jeg fått kontakt med to kunnskapsrike damer, som har inkludert meg i lærdom og refleksjoner: professor i barnehagepedagogikk Elin Eriksen Ødegaard (HVL) og bildebokforfatter Gro Dahle.

Historiens fotspor


Professor Elin Eriksen Ødegaard

Dahle forklarer meg at samfunnets syn på barn har forandret seg parallelt med det i barnelitteraturen. 

– Vi har beveget oss fra å betrakte barnet som små blomster i hager som skal underholdes, mores og pleies, til å ta barnet mer på alvor – som egne, tenkende vesener. 

For å studere barnelitteraturens reise gjennom historien, må vi tilbake til begynnelsen. Ødegaard forteller meg om verdens første barnebok. Bildeboken, Orbis Sensualium Pictus (1658), ble skrevet av pedagogen Johann Amos Comenius. I denne møter vi en voksen mann som tar et barn i hånden, for så å lede det gjennom verden. Det er her åpenbart at den voksne er den kunnskapsrike, og barnet kun en passiv mottaker. 

Dersom vi imidlertid spoler fremover et par hundre år – forbi brutale folkeeventyr, Margrethe Munthes «Nei, nei gutt» og alle de belærende, didaktiske, moralske fortellingene til barn – dukker det opp karakterer som Pippi, Mummitrollet, Lillebror og Knerten. Fremveksten av disse karakterene markerer et vendepunkt. Barnet er ikke lenger en passiv mottaker, men tvert i mot den som ser på verden med det klokeste perspektivet. 

Er du til å stole på?

Ta for eksempel Astrid Lindgrens fantasifulle univers: her fremstilles de voksne som nærmest hjelpeløse og patetiske. Dette kan være komisk, og riktignok på sin plass til tider, men fører det til at de voksne mister ansikt overfor barn? Ødegaard mener at latterliggjøringen av voksne kan virke alarmerende for enkelte barn. 

Barn trenger å kunne se opp til de som har ansvar for dem: de voksne skal ha peiling, tørke tårer, være trygge, fortelle vitser og lappe sykkelhjul. Kan det at voksne fremstilles som hjelpeløse i barnelitteraturen få konsekvenser for barns syn på dem? Vil barn i verste fall kunne miste tillit til sine egne foreldre?

«Men hva skjer når femåringen ikke vil snakke med pappa mer fordi han tar bilen til jobben?»

Disse spørsmålene kan settes på spissen i barneboken Dronninga kallar (2016), som har miljøspørsmål som sitt hovedtema. Biene som bor og arbeider i bikuben er fryktelig slitne, og klager over giftig luft. Lyrikeren Per Olav Kaldestad har skrevet teksten i bildeboken, og mener det er viktig å skape tidlig engasjement i møte med klimakrisen. 

Men hva skjer når femåringen ikke vil snakke med pappa mer fordi han tar bilen til jobben? Eller når han nekter mamma å fly til Syden på venninnetur? Er dette problematisk – eller er det en upopulær nødvendighet? 

Hønen og egget


Forfatter Gro Dahle

Ifølge Dahle er litteratur en del av kunsten og kulturen i et samfunn, og en naturlig følge av menneskelig uttrykk og virksomhet. Men er det kun holdningene i samfunnet som påvirker litteraturen – eller kan litteraturen også prege samfunnet? Dersom en studerer barnebøker fra ulike land, kan en klart skimte kulturelle variasjoner i synet på barn. 

«Kanskje vet forfatterne at de kan gjøre sterkest inntrykk på andre voksne nettopp ved å skrive om kompliserte temaer på en måte som barn forstår.»

Skandinaviske forfattere er kjent for å produsere usminkede barnebøker, slike som ikke feier under teppet de hjerteskjærende, mørke og, for noen, provoserende temaene. Den danske forfatteren og illustratøren Rasmus Bregnhøi sier til NRK at «Nordiske barnebøker er så dystre at det blir en parodi». Parodiske eller ei, dersom bøkene bidrar til å senke terskelen for å be om hjelp og prate om det vonde, kan en trolig samles om at det er ønskelig. 

En kan derimot også snu på det – det kan tenkes at terskelen for å prate om tabubelagte temaer i Skandinavia allerede er lav, og at det dermed er lettere å innlemme en slik tematikk i barnelitteraturen. 

De skandinaviske bøkene jeg sikter til oversettes ofte til tysk og nederlandsk, men ikke til britisk og amerikansk. Det kan virke som om det i Storbritannia og USA er høyere terskel for å godta alvorlig tematikk i barnelitteraturen – det kan imidlertid også være at disse landene har helt andre begreper om hva som er tabubelagt enn dem vi har. Kulturen synes i alle fall å være med på å avgjøre hvilke temaer forfatterne adresserer.

Barnebøker eller debattinnlegg?

Grensene mellom barne- og voksenlitteratur kan være hårfine. Dersom vi returnerer til barnelitteraturens startstrek – altså Orbis Sensualium Pictus, finner vi at boken kan stå som et eksempel på hvordan pennen er et mulig våpen for å endre samfunnsstrukturer.

– Den ble skrevet i opposisjon mot datidens prestevelde der latin var eneste språk. Boken innfører morsmålet tsjekkisk som parallellspråk til latin, sier Ødegaard.

Det er altså langt fra noe nytt å bruke barneboken som debattplattform. Ødegaard viser til at barnelitteraturens tidslinje fra 1658 til i dag er krydret med utallige politiske barnebøker. Dersom en studerer hva som debatteres, får en også innblikk i hva som kjennetegner tiden bøkene ble skrevet. Hun løfter frem flere eksempler.

Utvikling og motstand

– I den amerikanske barneboken The Little House (1942) blir vi kjent med et hus som går fra å elske tilværelsen sin, til det helt motsatte hold. Det er tydelig at den stadig økende bebyggelsen i området knyttes tett opp mot husets trivsel. For hver murstein som legges blir huset tristere, og snart er det omringet av høyblokker og togstasjoner, fabrikker og eksos. Boken står som sivilisasjonskritikk og diskuterer balansen mellom uberørt natur og menneskelig inngripen.

Mens amerikanerne kranglet om urbanisering, tok Norge opp kampen mot nazistene. Frithjof Sælen tok mot til seg og skrev Snorre Sel (1941), som i dag regnes som en klassiker innen norsk barnelitteratur. Boken ble utgitt halvannet år inn i andre verdenskrig, og har et skjult satirisk budskap som kritiserer den nazistiske okkupasjonen av Norge.

– Boken er tydelig skrevet til et voksent publikum, men i barnebokens format, sier Ødegaard.

Jeg undres hvorfor forfattere til alle tider har valgt barnebokens format til å stille vanskelige spørsmål. Kanskje er det taktisk. Kanskje vet forfatterne at de kan gjøre sterkest inntrykk på andre voksne nettopp ved å skrive om kompliserte temaer på en måte som barn forstår. Det er i sin enkelhet at sannheten konfronterer oss mest. Gripende ubehagelig barnelitteratur kan være langt mer virkningsfull enn gripende ubehagelig voksenlitteratur. 

Bare barn er barn

Vi kommer aldri til å vite nøyaktig hvor mye barn oppfatter av omverdenen, men det er mulig at de forstår langt mer enn vi tror. Dersom de gjør det, kan det å «skåne dem for den vonde sannheten» fort oppfattes av barna selv som nedverdigende. 

Jeg vil sitere Simone De Beauvoir: «Jeg sa til meg selv at når jeg ble stor, skulle jeg ikke glemme at som femåring er man et fullstendig individ». Men hvor ærlige skal vi være med femåringene om alle grusomhetene i verden? Ønsker vi å lese blottstillende barnelitteratur om overgrep og kreft for våre egne barn? 

«Ønsker vi å lese blottstillende barnelitteratur om overgrep og kreft for våre egne barn?»

På den ene siden kan slike bøker være avgjørende for å starte viktige samtaler med barn fra enkelte hjem – på den andre siden finnes det også intetanende, glade barn som vokser opp med skrubbsår som sine vondeste sår. Det kan virke hjerteløst å tynge ned skrubbsårbarna med dyster tematikk i barnelitteraturen som ellers ville være ukjent for dem. 

Men kanskje er det nødvendig. Kanskje vet skrubbsårbarna at ikke alle er like heldige, kanskje ser de at ikke alle smiler like stort. Og det er ikke sikkert at de skjønner hvorfor, men det kan være de forstår at det er noe som ikke sies høyt. 

Forfatter Gro Dahle og illustratør Svein Nyhus har utformet en rekke bildebøker som har vært tennbrikkene til viktige samtaler, både for dem som kjenner seg igjen – men også for dem som trenger å forstå en venn. I den sammenheng er det verdt å trekke frem én av dem.

Fedre som slår

Sinna Mann (2003) ble skrevet på oppfordring fra organisasjonen Alternativ til Vold, og handler om noe som dessverre angår alt for mange barn: vold i hjemmet. Vi møter en gutt med en far som mishandler mor. 

Men er boken skrevet til barn som trenger å føle seg mindre alene eller forstå en klassekamerat? Eller er den derimot skrevet til voksne som trenger en vekker? Ødegaard vurderer Sinna Mann som et verk med én fot i hver verden. Gro Dahle mener også at boken kan treffe de fleste.

«Derfor ler noen barn når jeg leser høyt i en gymsal eller et klasserom, mens de voksne ofte ender opp med å gråte.»

Sinna Mann er allalder, altså for alle aldre. Den snakker til både barn, ungdommer og voksne på ulike vis. Derfor ler noen barn når jeg leser høyt i en gymsal eller et klasserom, mens de voksne ofte ender opp med å gråte.

I P2-programmet Salongen får Gro Dahle spørsmål om hvorfor hun synes det er viktig å skrive bøker med så alvorlig tematikk. Hun svarer at det også i barns liv finnes hemmeligheter, tabuer og skremmende opplevelser. Derfor handler det om å møte barna der de er. 

Når hun sammen med barn leser og diskuterer Sinna Mann, hender det ofte at noen kommer opp til henne og sier: «Hvordan visste du at vi hadde det sånn hjemme? Har du snakket med mamma? Har du vært hos oss Mange barn er ikke klar over at det er flere som opplever vold i hjemmet, og føler det som en befrielse å forstå at de ikke er alene. 

– Mange barn har også spurt meg: «er det lov å fortelle om det nå?»

Stupebrettet

Kafka uttrykte det så fint: «Mennesket leser for å spørre». Barn er av natur noen undrende skapninger, og barnelitteraturen kan være stupebrettet til havet av spørsmål som daglig opptar dem. Noen lettere, «Hvem har bæsja på hodet hans?» og noen tyngre, «Du skal vel ikke dø, mamma?». Tidlig på skolebenken lærer vi at Sokrates heller drakk giftbegeret enn å slutte å spørre. Noen fnyser av det, men jeg vil påstå at vi har mye å lære – ikke bare av Sokrates, men av nysgjerrige barn – og ikke minst av litteraturen som åpner for enda flere spørsmål. 

Tidligere i teksten spurte jeg hvorfor forfattere til alle tider har valgt barnebokens format til å reise de vanskelige spørsmålene. Jeg lurte på om det var taktisk, om det kanskje ville være mer konfronterende å legge frem vanskelige temaer i enkle trekk. Det kan godt være at det er en del av årsaken, men jeg tror også at det er noe mer. Jeg tror det kan handle om spørsmålene barn stiller i møte med litteraturen. 

Spørsmålene som forandrer alt 

«Vi har et ansvar for at barnehendene som holder framtiden skal bli rynkete knoker som med stolthet kan gi den videre.»

Barn spør. Og når våre egne barn ser oss rett i øynene og stiller spørsmål som får samvittigheten til å skrike – er det noe som kan vekke oss, så må det være det. Spørsmålene barn stiller kan fargelegge det så tydelig, gjøre det så åpenbart når noe er riv ruskende galt. En ubehagelig konfrontasjon kan bane vei for noe nytt: en ny kraft, ett nytt mot til å forsøke å forandre verden – for barna, men også med dem. 

Ja, la oss samarbeide med de små. Det er tross alt dagens bomgjemsel-deltakere som skal være morgendagens verdensborgere. Vi har et ansvar for at barnehendene som holder framtiden skal bli rynkete knoker som med stolthet kan gi den videre. Hvordan skal vi få det til? Jeg holder en knapp på barnelitteraturen. Barnelitteratur kan være det mest virkningsfulle våpenet av dem alle. Barnelitteratur er ikke bare barnelitteratur.

LES OGSÅ: Månedens debutant: Caroline Ugelstad Elnæs

Neste artikkel
Fest og protest