Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
16.03.2020
SAMFUNNSSTOFF
En chill heks

Det finnes fortsatt selverklærte hekser, også i Bergen. Stoff har snakket med en av dem.

I middelalderen foregikk omfattende trolldomsprosesser i Norge, og 250 kvinner ble henrettet for hekseri. Heksene og det som skjedde med dem har hatt innflytelse på kvinnesynet helt fram til i dag. Til tross for trolldomsprosessene og deres negative innflytelse, finnes det fortsatt kvinner som identifiserer seg som hekser i dag. Hvem er de, og hva vil det si å være en heks? 

Blodig alvor

Rune Blix Hagen er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, og er ekspert på trolldomsprosessene i Norge. 

– Hekser er ikke underholdning, men blodig alvor. 

Ifølge Blix Hagens artikkel på Store Norske Leksikon var trolldomsprosessene rettslige undersøkelser av beskyldninger om trolldom. De varte fra 1400-tallet til 1700-tallet i hele Europa, og nådde trolig sin topp her i Norge fra midten av 1500-tallet og utover. Trolldomsprosessene ble ansett som en form for kriminalitetsbekjempelse, og hekseri endte som oftest i dødsstraff. 

– Trolldomsprosessene var den første og siste gangen kvinner utgjorde majoriteten av de kriminelle, forklarer Blix Hagen. 

Heksene ble under trolldomsprosessene sett på som farlige forbrytere. Vanligvis ble de beskyldt for å kaste sykdom på mennesker og dyr, eller for å bruke svart magi til å påvirke været, slik at avlinger ble ødelagt og sjøfolk omkom. Ofte påsto vitner at man hadde sett tegn til at kvinnen hadde inngått en pakt med Djevelen, en såkalt djevlepakt. Lenge ble heksene kalt trollkvinner, i noen tilfeller tøversker (fra ordet tøveri) eller trolldjevler. 

– I Norge ble ikke folk omtalt som «hekser» før på 1800-tallet. Det var et ord som ble tatt i bruk etter at det ble kriminelt å være heks, sier Blix Hagen.

Ordet «heks» eksisterte altså ikke, og var heller ikke et ord som kvinner på denne tiden identifiserte seg med. Men det å drive med helbredelse og hvit magi, samt å leve tett på naturen, var ikke så uvanlig. 

– Å slå på trommer i forbindelse med et rituale, å helbrede og for eksempel ha en tiltro til hellig vann var utbredt praksis i det tidlige norske samfunnet, utdyper Blix Hagen. 

Likevel var det ikke kun de såkalte «trollkvinnene» som ble stilt for retten. Det kunne være kvinnen i gaten som ble beskyldt for å være i kontakt med Satan. 

Blix Hagen forklarer at det å drive med magi, var noe som ble uvanlig først etter at det ble kriminelt. Etter dette var det noe man fortsatte å se ned på. 

– Ordet heks blir i dagligtalen brukt som en nedsettende beskrivelse av en uskikkelig kvinne, som «hurpe» sier han. 

Cappuccino-heks

Hvor er heksene i 2020? Etter å ha funnet heksegrupper på nettet, kommer jeg i kontakt med Mai. Hun jobber som journalist og er bosatt i Bergen. På grunn av fordommene rundt det å være heks, har hun valgt å ikke dele sitt fulle navn. Vi møtes på en rolig kafé i sentrum. Jeg bestiller urtete, slik som jeg tenker en heks ville gjort. Mai setter seg ned med en cappuccino. 

– Jeg vil beskrive meg selv som en ganske chill heks, sier hun.

Kaféen er livlig, og vi sitter midt mellom to guttegjenger som ler og spiller kort. Mai glir rett inn i omgivelsene. Det er ingen spiss hatt eller sopelime. Hva gjør denne tilsynelatende normale kvinnen til en heks?

– Jeg har alltid hatt en anelse om at jeg kanskje ville være heks. For noen år siden bestemte jeg meg for at det var på tide. 

Kan hvem som helst bestemme seg for det?

– Ja, jeg går ut ifra det, men for meg var det veldig naturlig. Man behøver ikke å tvinge seg selv til å bli heks om man ikke vil det. Det er vel sånn at jeg alltid har følt meg som en heks innerst inne, og derfor føler jeg det er en god beskrivelse. Men det handler mest om den intuitive følelsen. Du er en del av alt rundt deg, en del av energiene i omgivelsene. 

Å frykte kvinner

I essayet Den tredje moglegheita skriver Olga Ravn om en siviliseringsprosess som skjedde parallelt med trolldomsprosessene. Ravn er forfatter, forlagsredaktør og medstifter av Hekseskolen, en feministisk og aktivistisk performancegruppe og skriveskole. I essayet utdyper hun at vi under denne siviliseringsprosessen så et større fokus på å skille mellom menneske og jord, kropp og ånd, og mellom mann og kvinne. Ordet «heks» stammer fra ordet «terskel». Heksen befinner seg med andre ord utenfor normalen, over terskelen. «Menn blei etablert som fornufta, mens kvinna var den svikefulle kroppen», skriver Ravn.

«Det å se på kvinner som irrasjonelle er noe som i stor grad kom med trolldomsprosessene.»

I Norge vet vi at 250 kvinner fikk dødsstraff, men det kan ha vært flere. De fleste arkivsakene har etter hvert blitt borte, og i tillegg er det vanskelig å vite hva vi skal tro på, i og med at mennene i mange av tilfellene vitnet for konene sine. Ravn tar opp at forskning på strukturelle forklaringer i samfunnet ofte har blitt nedprioritert.

Hun skriver videre at det å se på kvinner som mindre fornuftige enn menn er noe som i stor grad kom med trolldomsprosessene. Kvinner som allerede var dødsdømte anga andre kvinner under prosessene, noe som Ravn mener ble videreført i kulturens kvinnesyn. Når kvinnen angir andre kvinner fremstår hun som irrasjonell og som en fiende for andre kvinner, spesielt når man overser det faktum at mennesker vanligvis sier det meste for å unngå tortur og henrettelse. Mange av forestillingene som ble etablert om kvinner under trolldomsprosessene står fortsatt sterkt i kulturen vår.

Et nedarvet sinne

Jeg er nysgjerrig på Mai sine tanker om hva trolldomsprosessene har gjort med kvinnesynet vårt. 

– Det er noe jeg tenker mye på, og jeg har følt på et sterkt raseri dypt i meg, for alle kvinnene som ble drept og alt som skjedde. Mye av det som motiverer meg til å kalle meg selv heks, handler om å ta tilbake selve ordet. I tillegg er det å være heks en måte å være en sterk kvinne, som vet hva hun vil og som kan være på lag med andre kvinner. Bevegelsen i dag tror jeg handler veldig mye om det.

Det er interessant at Mai og andre kvinner, som Olga Ravn, fortsatt kan føle på et sinne for noe som skjedde for så lenge siden. Mai utdyper:

– Slik jeg ser det, er det å være heks ganske enkelt å være en kvinne eller mann som kjenner seg selv godt. Det er en person som er i kontakt med egne følelser, som lytter til intuisjonen sin, og dermed kan bruke det til sin egen fordel.

Forklaringen til Mai kan gi assosiasjoner til yoga og mindfulness, noe hun kan si seg enig i. Det som skiller hennes praksis fra mindfulness er imidlertid at hennes intensjoner og praksiser er noe hun selv anser som magi. Hun beskriver de naturlige energiene som finnes i verden, i naturen og der hvor støyet ikke overdøver tankene.  

– Jeg liker å være i skogen når det er helt stille. Da kan jeg føle på disse naturlige energiene som finnes i verden, og det minner meg på hvor liten jeg er. Minner meg om å takke alt livet rundt meg og være takknemlig og til stede.

Ravn skriver at «magi også kan oppfattes som det å gi gjenstander og ting i verda sjel». Om det ikke er direkte dette Mai beskriver, så beskriver hun i hvert fall viktigheten av å bruke naturen aktivt og å leve seg inn i hvor fortryllende den kan være. Det minner om hvordan barn leker, noe Mai er enig i. 

– Det blir litt som da vi var små og fant på historier i skogen, og vi fant opp skumle eller fantastiske skapninger som lurte på akkurat samme sted hver gang. Nå som jeg har blitt voksen lurer jeg på om det ligger noe i de stedene, og om det var intuisjonen min som slo inn da også. Mange barn har en sterkere side knyttet til magi som forsvinner ettersom de blir voksne. Jeg har vel bare beholdt den siden av meg selv litt mer enn andre.

For Mai kan den livlige fantasien som de fleste legger fra seg når de vokser opp, fortsette å blomstre. 

– Nå som jeg er heks, behøver jeg ikke å legge fra meg fantasien. Jeg kan være et barn igjen. 

SAMFUNNSSTOFF
En chill heks

Det finnes fortsatt selverklærte hekser, også i Bergen. Stoff har snakket med en av dem.

I middelalderen foregikk omfattende trolldomsprosesser i Norge, og 250 kvinner ble henrettet for hekseri. Heksene og det som skjedde med dem har hatt innflytelse på kvinnesynet helt fram til i dag. Til tross for trolldomsprosessene og deres negative innflytelse, finnes det fortsatt kvinner som identifiserer seg som hekser i dag. Hvem er de, og hva vil det si å være en heks? 

Blodig alvor

Rune Blix Hagen er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, og er ekspert på trolldomsprosessene i Norge. 

– Hekser er ikke underholdning, men blodig alvor. 

Ifølge Blix Hagens artikkel på Store Norske Leksikon var trolldomsprosessene rettslige undersøkelser av beskyldninger om trolldom. De varte fra 1400-tallet til 1700-tallet i hele Europa, og nådde trolig sin topp her i Norge fra midten av 1500-tallet og utover. Trolldomsprosessene ble ansett som en form for kriminalitetsbekjempelse, og hekseri endte som oftest i dødsstraff. 

– Trolldomsprosessene var den første og siste gangen kvinner utgjorde majoriteten av de kriminelle, forklarer Blix Hagen. 

Heksene ble under trolldomsprosessene sett på som farlige forbrytere. Vanligvis ble de beskyldt for å kaste sykdom på mennesker og dyr, eller for å bruke svart magi til å påvirke været, slik at avlinger ble ødelagt og sjøfolk omkom. Ofte påsto vitner at man hadde sett tegn til at kvinnen hadde inngått en pakt med Djevelen, en såkalt djevlepakt. Lenge ble heksene kalt trollkvinner, i noen tilfeller tøversker (fra ordet tøveri) eller trolldjevler. 

– I Norge ble ikke folk omtalt som «hekser» før på 1800-tallet. Det var et ord som ble tatt i bruk etter at det ble kriminelt å være heks, sier Blix Hagen.

Ordet «heks» eksisterte altså ikke, og var heller ikke et ord som kvinner på denne tiden identifiserte seg med. Men det å drive med helbredelse og hvit magi, samt å leve tett på naturen, var ikke så uvanlig. 

– Å slå på trommer i forbindelse med et rituale, å helbrede og for eksempel ha en tiltro til hellig vann var utbredt praksis i det tidlige norske samfunnet, utdyper Blix Hagen. 

Likevel var det ikke kun de såkalte «trollkvinnene» som ble stilt for retten. Det kunne være kvinnen i gaten som ble beskyldt for å være i kontakt med Satan. 

Blix Hagen forklarer at det å drive med magi, var noe som ble uvanlig først etter at det ble kriminelt. Etter dette var det noe man fortsatte å se ned på. 

– Ordet heks blir i dagligtalen brukt som en nedsettende beskrivelse av en uskikkelig kvinne, som «hurpe» sier han. 

Cappuccino-heks

Hvor er heksene i 2020? Etter å ha funnet heksegrupper på nettet, kommer jeg i kontakt med Mai. Hun jobber som journalist og er bosatt i Bergen. På grunn av fordommene rundt det å være heks, har hun valgt å ikke dele sitt fulle navn. Vi møtes på en rolig kafé i sentrum. Jeg bestiller urtete, slik som jeg tenker en heks ville gjort. Mai setter seg ned med en cappuccino. 

– Jeg vil beskrive meg selv som en ganske chill heks, sier hun.

Kaféen er livlig, og vi sitter midt mellom to guttegjenger som ler og spiller kort. Mai glir rett inn i omgivelsene. Det er ingen spiss hatt eller sopelime. Hva gjør denne tilsynelatende normale kvinnen til en heks?

– Jeg har alltid hatt en anelse om at jeg kanskje ville være heks. For noen år siden bestemte jeg meg for at det var på tide. 

Kan hvem som helst bestemme seg for det?

– Ja, jeg går ut ifra det, men for meg var det veldig naturlig. Man behøver ikke å tvinge seg selv til å bli heks om man ikke vil det. Det er vel sånn at jeg alltid har følt meg som en heks innerst inne, og derfor føler jeg det er en god beskrivelse. Men det handler mest om den intuitive følelsen. Du er en del av alt rundt deg, en del av energiene i omgivelsene. 

Å frykte kvinner

I essayet Den tredje moglegheita skriver Olga Ravn om en siviliseringsprosess som skjedde parallelt med trolldomsprosessene. Ravn er forfatter, forlagsredaktør og medstifter av Hekseskolen, en feministisk og aktivistisk performancegruppe og skriveskole. I essayet utdyper hun at vi under denne siviliseringsprosessen så et større fokus på å skille mellom menneske og jord, kropp og ånd, og mellom mann og kvinne. Ordet «heks» stammer fra ordet «terskel». Heksen befinner seg med andre ord utenfor normalen, over terskelen. «Menn blei etablert som fornufta, mens kvinna var den svikefulle kroppen», skriver Ravn.

«Det å se på kvinner som irrasjonelle er noe som i stor grad kom med trolldomsprosessene.»

I Norge vet vi at 250 kvinner fikk dødsstraff, men det kan ha vært flere. De fleste arkivsakene har etter hvert blitt borte, og i tillegg er det vanskelig å vite hva vi skal tro på, i og med at mennene i mange av tilfellene vitnet for konene sine. Ravn tar opp at forskning på strukturelle forklaringer i samfunnet ofte har blitt nedprioritert.

Hun skriver videre at det å se på kvinner som mindre fornuftige enn menn er noe som i stor grad kom med trolldomsprosessene. Kvinner som allerede var dødsdømte anga andre kvinner under prosessene, noe som Ravn mener ble videreført i kulturens kvinnesyn. Når kvinnen angir andre kvinner fremstår hun som irrasjonell og som en fiende for andre kvinner, spesielt når man overser det faktum at mennesker vanligvis sier det meste for å unngå tortur og henrettelse. Mange av forestillingene som ble etablert om kvinner under trolldomsprosessene står fortsatt sterkt i kulturen vår.

Et nedarvet sinne

Jeg er nysgjerrig på Mai sine tanker om hva trolldomsprosessene har gjort med kvinnesynet vårt. 

– Det er noe jeg tenker mye på, og jeg har følt på et sterkt raseri dypt i meg, for alle kvinnene som ble drept og alt som skjedde. Mye av det som motiverer meg til å kalle meg selv heks, handler om å ta tilbake selve ordet. I tillegg er det å være heks en måte å være en sterk kvinne, som vet hva hun vil og som kan være på lag med andre kvinner. Bevegelsen i dag tror jeg handler veldig mye om det.

Det er interessant at Mai og andre kvinner, som Olga Ravn, fortsatt kan føle på et sinne for noe som skjedde for så lenge siden. Mai utdyper:

– Slik jeg ser det, er det å være heks ganske enkelt å være en kvinne eller mann som kjenner seg selv godt. Det er en person som er i kontakt med egne følelser, som lytter til intuisjonen sin, og dermed kan bruke det til sin egen fordel.

Forklaringen til Mai kan gi assosiasjoner til yoga og mindfulness, noe hun kan si seg enig i. Det som skiller hennes praksis fra mindfulness er imidlertid at hennes intensjoner og praksiser er noe hun selv anser som magi. Hun beskriver de naturlige energiene som finnes i verden, i naturen og der hvor støyet ikke overdøver tankene.  

– Jeg liker å være i skogen når det er helt stille. Da kan jeg føle på disse naturlige energiene som finnes i verden, og det minner meg på hvor liten jeg er. Minner meg om å takke alt livet rundt meg og være takknemlig og til stede.

Ravn skriver at «magi også kan oppfattes som det å gi gjenstander og ting i verda sjel». Om det ikke er direkte dette Mai beskriver, så beskriver hun i hvert fall viktigheten av å bruke naturen aktivt og å leve seg inn i hvor fortryllende den kan være. Det minner om hvordan barn leker, noe Mai er enig i. 

– Det blir litt som da vi var små og fant på historier i skogen, og vi fant opp skumle eller fantastiske skapninger som lurte på akkurat samme sted hver gang. Nå som jeg har blitt voksen lurer jeg på om det ligger noe i de stedene, og om det var intuisjonen min som slo inn da også. Mange barn har en sterkere side knyttet til magi som forsvinner ettersom de blir voksne. Jeg har vel bare beholdt den siden av meg selv litt mer enn andre.

For Mai kan den livlige fantasien som de fleste legger fra seg når de vokser opp, fortsette å blomstre. 

– Nå som jeg er heks, behøver jeg ikke å legge fra meg fantasien. Jeg kan være et barn igjen. 

Neste artikkel
Takk, men nei takk!