Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
LEDERSTOFF
Equinor ut av UiB
16.03.2020

Hvorfor det er galt at UiB tar imot klimaverstingen med åpne armer.

19. desember 2018 skrev ledelsen ved Universitetet i Bergen under på en avtale med Equinor som kalles Akademiaavtalen. Denne innebærer at Equinor støtter UiB med millioner til forskning- og kunnskapsarbeid mot at oljeselskapet skal få være med å avgjøre hva pengene brukes på. Disse avgjørelsene tas av en styringsgruppe med tre representanter fra UiB og tre fra Equinor. Forskningsprosjekter i akademia er avhengig av å få økonomisk støtte. Sånn sett kommer det mye godt ut av denne avtalen. Likevel er det mange viktige spørsmål en må stille seg.

Hvem kommer pengene fra?

Equinor har i sin uttalte strategi fremhevet at de vil etterstrebe målene i Paris-avtalen. Nylig lanserte de på sine hjemmesider det de kaller «Equinor Climate Roadmap», sine interne klimamål for 2050, noe som for meg fremstår som en eneste lang ansvarsfraskrivelse.

At bedriften har et etablert ønske om å omstille seg er bra. De anerkjenner hvor verdenssamfunnet er, og i stor grad hvor vi må være om få år. Likevel er det noe som skurrer. Først vil jeg ta for meg hovedstrategien som er nevnt på deres nettsider. De proklamerer at de er et selskap som ønsker å etterstrebe målene i Paris-avtalen – fordi dette er det som vil være lønnsomt i fremtiden. Lønnsomt. Equinor anerkjenner altså ikke et moralsk ansvar for å bidra til positiv endring, men kun at de ønsker å følge markedet og vil være konkurransedyktige. Dette er ikke godt nok av et selskap som tross alt eies av deg og meg, med en statlig aksjemajoritet på 67%. Det kan også nevnes at Staten ikke tar noe ansvar som hovedaksjonær. Se bare hvordan daværende Olje- og Energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp),uttalte seg om Equinors engasjement i Australia: «Staten involverer seg ikke i forretningsmessige beslutninger som selskapet tar».

«Enda verre er det at UiB gjennom samarbeidet indirekte anerkjenner selskapets reaksjonære holdninger til vitenskap, etikk og samfunnsansvar.»

OK, det er kanskje ikke overraskende at pengene får bestemme. Likevel kreves det mest av de verste aktørene i tiden som kommer. At Equinor ikke tar et skikkelig ansvar for hva som foregår kan videre understrekes av de vage klimamålene de har satt seg for 2050 (som for øvrig er altfor sent). Disse målene, det de kaller en «Climate Roadmap», kom til og med etter at storforurenseren og miljøkatastrofeprodusenten B&P hadde satt seg tilsvarende mål. Equinor går ikke i bresjen, de vegrer seg og dilter etter.I sin «Climate Roadmap», som skal inneholde konkrete forpliktelser, starter Equinor med å slå fast at 85% av alle klimagassutslipp fra fossilt brensel kommer fra konsumenter, ikke produsenter. Hvor dette tallet kommer fra, vises ikke til på deres nettsider. Det er også vanskelig å finne om man begynner å grave i forskningsartikler. At de bygger sine egne klimaforpliktelser på en ansvarsfraskrivelse som i tillegg ikke virker dokumentert er svært bekymringsverdig.

Avtalens innhold

Akademiaavtalen i seg selv sier ingenting om formål eller hvordan pengene skal styres. Imidlertid inneholder den et par punkter i et vedlegg. Punktene lister opp satsingsområder som styringsgruppen kan navigere innenfor. Her finner man to hovedpunkter – det første er trist, det andre er bra.

Det som for meg fremstår veldig rart med denne avtalen, er kontrasten mellom hvordan man har ordlagt seg i de forskjellige punktene. Denne kontrasten understreker hva som fremstår som hovedformålet med Equinors bidrag. Det første punktet omhandler kompetanseutvikling innenfor undergrunnskarakterisering og seismologi – praktisk talt oljeleting. Det andre punktet bruker glamorøse ord som «energitransformasjon og fremtidige verdikjeder». Det første punktet omtaler konkret teknologi og klare planer for hva som bør gjøres. Det andre punktet omtaler de fantastiske og vage formuleringene: «Lavkarbon-løsninger», «optimal utnyttelse av havvind» og «samfunnsmessige implikasjoner og muligheter ved overgang til fornybar energi».

Jeg inviterte rektor ved UiB, Dag Rune Olsen, til å redegjøre for avtalen på en side i denne utgaven av Stoff. Det er all grunn til å ha stor respekt for forskningsarbeidet som denne avtalen har resultert i. Mesteparten av pengene går til formål som tydelig viser at UiB ikke er en bakstreversk institusjon, men at det ønskes å ta et tak for omstillingen.

Ansvar

Noe av det problematiske med denne avtalen er at Equinor får delta i avgjørelsen om hvor pengene brukes. Men enda verre er det at UiB gjennom samarbeidet indirekte anerkjenner selskapets reaksjonære holdninger til vitenskap, etikk og samfunnsansvar. Dag Rune med flere skriver selv i denne utgaven at de vil samarbeide med Equinor i deres overgang til å bli noe mer enn «kun et oljeselskap». Dette er en formulering som selskapet selv ofte bruker om fremtidsutsiktene sine. Implisitt i formuleringen, leser jeg en lovnad om at den norske oljealderen skal vare, selv om man satser på andre områder også.

Equinor må ut av UiB, og institusjonen som selv ønsker å være en leder innen klimakampen må ta et standpunkt. Forskning på energiomstilling er viktig og det er bra, dersom dette ikke lar seg gjøre foreslår jeg at pengene går til følgende satsingsområde: «Hvordan kan man bruke sin posisjon som en av landets viktigste samfunnsinstitusjoner og avtalepart til å legge press på, og ansvarliggjøre, de som ødelegger fremtiden vår.» 

Avslutningsvis vil jeg bruke en analogi som jeg mener setter problematikken på spissen: Å ta imot penger fra Equinor er som å motta penger fra slavehandlere til å forske på hvordan man kan slutte med slavehandel, og samtidig skulle finne ut hvordan man fortsatt kan ha slaver i perioden der verden omstiller seg til å bli uten slaveri – ikke fordi slaveri er galt, men fordi det ikke lenger er lønnsomt.

LES OGSÅ: Rektors forsvar av Akademiaavtalen

LEDERSTOFF
Equinor ut av UiB

Hvorfor det er galt at UiB tar imot klimaverstingen med åpne armer.

19. desember 2018 skrev ledelsen ved Universitetet i Bergen under på en avtale med Equinor som kalles Akademiaavtalen. Denne innebærer at Equinor støtter UiB med millioner til forskning- og kunnskapsarbeid mot at oljeselskapet skal få være med å avgjøre hva pengene brukes på. Disse avgjørelsene tas av en styringsgruppe med tre representanter fra UiB og tre fra Equinor. Forskningsprosjekter i akademia er avhengig av å få økonomisk støtte. Sånn sett kommer det mye godt ut av denne avtalen. Likevel er det mange viktige spørsmål en må stille seg.

Hvem kommer pengene fra?

Equinor har i sin uttalte strategi fremhevet at de vil etterstrebe målene i Paris-avtalen. Nylig lanserte de på sine hjemmesider det de kaller «Equinor Climate Roadmap», sine interne klimamål for 2050, noe som for meg fremstår som en eneste lang ansvarsfraskrivelse.

At bedriften har et etablert ønske om å omstille seg er bra. De anerkjenner hvor verdenssamfunnet er, og i stor grad hvor vi må være om få år. Likevel er det noe som skurrer. Først vil jeg ta for meg hovedstrategien som er nevnt på deres nettsider. De proklamerer at de er et selskap som ønsker å etterstrebe målene i Paris-avtalen – fordi dette er det som vil være lønnsomt i fremtiden. Lønnsomt. Equinor anerkjenner altså ikke et moralsk ansvar for å bidra til positiv endring, men kun at de ønsker å følge markedet og vil være konkurransedyktige. Dette er ikke godt nok av et selskap som tross alt eies av deg og meg, med en statlig aksjemajoritet på 67%. Det kan også nevnes at Staten ikke tar noe ansvar som hovedaksjonær. Se bare hvordan daværende Olje- og Energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp),uttalte seg om Equinors engasjement i Australia: «Staten involverer seg ikke i forretningsmessige beslutninger som selskapet tar».

«Enda verre er det at UiB gjennom samarbeidet indirekte anerkjenner selskapets reaksjonære holdninger til vitenskap, etikk og samfunnsansvar.»

OK, det er kanskje ikke overraskende at pengene får bestemme. Likevel kreves det mest av de verste aktørene i tiden som kommer. At Equinor ikke tar et skikkelig ansvar for hva som foregår kan videre understrekes av de vage klimamålene de har satt seg for 2050 (som for øvrig er altfor sent). Disse målene, det de kaller en «Climate Roadmap», kom til og med etter at storforurenseren og miljøkatastrofeprodusenten B&P hadde satt seg tilsvarende mål. Equinor går ikke i bresjen, de vegrer seg og dilter etter.I sin «Climate Roadmap», som skal inneholde konkrete forpliktelser, starter Equinor med å slå fast at 85% av alle klimagassutslipp fra fossilt brensel kommer fra konsumenter, ikke produsenter. Hvor dette tallet kommer fra, vises ikke til på deres nettsider. Det er også vanskelig å finne om man begynner å grave i forskningsartikler. At de bygger sine egne klimaforpliktelser på en ansvarsfraskrivelse som i tillegg ikke virker dokumentert er svært bekymringsverdig.

Avtalens innhold

Akademiaavtalen i seg selv sier ingenting om formål eller hvordan pengene skal styres. Imidlertid inneholder den et par punkter i et vedlegg. Punktene lister opp satsingsområder som styringsgruppen kan navigere innenfor. Her finner man to hovedpunkter – det første er trist, det andre er bra.

Det som for meg fremstår veldig rart med denne avtalen, er kontrasten mellom hvordan man har ordlagt seg i de forskjellige punktene. Denne kontrasten understreker hva som fremstår som hovedformålet med Equinors bidrag. Det første punktet omhandler kompetanseutvikling innenfor undergrunnskarakterisering og seismologi – praktisk talt oljeleting. Det andre punktet bruker glamorøse ord som «energitransformasjon og fremtidige verdikjeder». Det første punktet omtaler konkret teknologi og klare planer for hva som bør gjøres. Det andre punktet omtaler de fantastiske og vage formuleringene: «Lavkarbon-løsninger», «optimal utnyttelse av havvind» og «samfunnsmessige implikasjoner og muligheter ved overgang til fornybar energi».

Jeg inviterte rektor ved UiB, Dag Rune Olsen, til å redegjøre for avtalen på en side i denne utgaven av Stoff. Det er all grunn til å ha stor respekt for forskningsarbeidet som denne avtalen har resultert i. Mesteparten av pengene går til formål som tydelig viser at UiB ikke er en bakstreversk institusjon, men at det ønskes å ta et tak for omstillingen.

Ansvar

Noe av det problematiske med denne avtalen er at Equinor får delta i avgjørelsen om hvor pengene brukes. Men enda verre er det at UiB gjennom samarbeidet indirekte anerkjenner selskapets reaksjonære holdninger til vitenskap, etikk og samfunnsansvar. Dag Rune med flere skriver selv i denne utgaven at de vil samarbeide med Equinor i deres overgang til å bli noe mer enn «kun et oljeselskap». Dette er en formulering som selskapet selv ofte bruker om fremtidsutsiktene sine. Implisitt i formuleringen, leser jeg en lovnad om at den norske oljealderen skal vare, selv om man satser på andre områder også.

Equinor må ut av UiB, og institusjonen som selv ønsker å være en leder innen klimakampen må ta et standpunkt. Forskning på energiomstilling er viktig og det er bra, dersom dette ikke lar seg gjøre foreslår jeg at pengene går til følgende satsingsområde: «Hvordan kan man bruke sin posisjon som en av landets viktigste samfunnsinstitusjoner og avtalepart til å legge press på, og ansvarliggjøre, de som ødelegger fremtiden vår.» 

Avslutningsvis vil jeg bruke en analogi som jeg mener setter problematikken på spissen: Å ta imot penger fra Equinor er som å motta penger fra slavehandlere til å forske på hvordan man kan slutte med slavehandel, og samtidig skulle finne ut hvordan man fortsatt kan ha slaver i perioden der verden omstiller seg til å bli uten slaveri – ikke fordi slaveri er galt, men fordi det ikke lenger er lønnsomt.

LES OGSÅ: Rektors forsvar av Akademiaavtalen

Neste artikkel
Takk, men nei takk!