Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KOMMENTARSTOFF
Takk, men nei takk!
16.03.2020

Venstresiden i norsk politikk har lang tradisjon for å ta i bruk radikale virkemidler for å oppnå kjønnsbalanse. I Bergen har kjønnskvotering fått en helt ny betydning.

For ganske nøyaktig ett år siden stilte SVs Oddny Miljeteig seg opp ved siden av den navnløse statuen «Dansk pige» og krevde handling. Nå skulle også kvinnestatuer kvoteres inn – i bybildet altså. Bare ett år tidligere vedtok bystyret et annet forslag initiert av Miljeteig: Nye Bergensgater skal de neste årene kun få kvinnenavn.

Nå er det ikke lengre bare akademia, næringsliv og politiske partier som skal skamme seg over den lave kvinneandelen i topplederstillinger og på valglister. Nå skal vi skamme oss alle sammen, på alle tenkelige nivå.

Forstå meg rett. Å rette søkelyset mot kvinneandel og kjønnsbalanse i ulike sektorer er helt på sin plass. Vi trenger flere kvinner, og vi har ikke lyktes godt nok. Problemet er bare at kjønnskvotering er diskriminering forkledd som likestilling. På merkelig vis har denne formen for likestilling – om vi kan kalle det likestilling – blitt det politisk korrekte.

Som ung kvinnelig politiker er det få ting som provoserer meg mer enn tanken på å bli nominert til en valgliste på bakgrunn av hva jeg har mellom beina. Takk, men nei takk! Eggstokker er topp, men jeg vil helst bli målt på relevante kvalifikasjoner og kunnskap. Ja, jeg hadde rett og slett tatt det som en gedigen fornærmelse.

«Eggstokker er topp, men jeg vil helst bli målt på relevante kvalifikasjoner og kunnskap»

Men nå er det heldigvis ikke meg med min liberalistiske ryggmargsrefleks som skal kvoteres inn som en kvinnelig statue i bybildet.

Problemet med kvotering er at det forteller kvinner at vi ikke er gode nok. At vi trenger hjelp til å komme oss opp og frem. Skal vi virkelig finne oss i å være noens likestillingsalibi?

I 2014 fortalte daværende likestillingsminister Solveig Horne (Frp) om sin vei inn i kommunestyret i Sola. Hun ble selv kvotert inn i kommunestyret og gikk mange år og slet med spørsmålet: «Er jeg her fordi jeg er flink og dyktig, og fordi de trengte min kompetanse, eller er jeg her fordi de trengte en kvinne?». Det må være en uggen følelse å gå med.

Jeg håper at enda flere kvinner tar plass i norsk politikk og næringsliv, og at vi er skamløst ambisiøse når vi konkurrerer om posisjoner. Rett og slett fordi vi er like kompetente og dyktige som menn – men la oss få gjøre det uten et konkurransefortrinn.

Det er på tide at vi damer tør å brette opp ermene og spisse albuene, og aksepterer at vi er gode nok basert på kvalifikasjoner!

KOMMENTARSTOFF
Takk, men nei takk!

Venstresiden i norsk politikk har lang tradisjon for å ta i bruk radikale virkemidler for å oppnå kjønnsbalanse. I Bergen har kjønnskvotering fått en helt ny betydning.

For ganske nøyaktig ett år siden stilte SVs Oddny Miljeteig seg opp ved siden av den navnløse statuen «Dansk pige» og krevde handling. Nå skulle også kvinnestatuer kvoteres inn – i bybildet altså. Bare ett år tidligere vedtok bystyret et annet forslag initiert av Miljeteig: Nye Bergensgater skal de neste årene kun få kvinnenavn.

Nå er det ikke lengre bare akademia, næringsliv og politiske partier som skal skamme seg over den lave kvinneandelen i topplederstillinger og på valglister. Nå skal vi skamme oss alle sammen, på alle tenkelige nivå.

Forstå meg rett. Å rette søkelyset mot kvinneandel og kjønnsbalanse i ulike sektorer er helt på sin plass. Vi trenger flere kvinner, og vi har ikke lyktes godt nok. Problemet er bare at kjønnskvotering er diskriminering forkledd som likestilling. På merkelig vis har denne formen for likestilling – om vi kan kalle det likestilling – blitt det politisk korrekte.

Som ung kvinnelig politiker er det få ting som provoserer meg mer enn tanken på å bli nominert til en valgliste på bakgrunn av hva jeg har mellom beina. Takk, men nei takk! Eggstokker er topp, men jeg vil helst bli målt på relevante kvalifikasjoner og kunnskap. Ja, jeg hadde rett og slett tatt det som en gedigen fornærmelse.

«Eggstokker er topp, men jeg vil helst bli målt på relevante kvalifikasjoner og kunnskap»

Men nå er det heldigvis ikke meg med min liberalistiske ryggmargsrefleks som skal kvoteres inn som en kvinnelig statue i bybildet.

Problemet med kvotering er at det forteller kvinner at vi ikke er gode nok. At vi trenger hjelp til å komme oss opp og frem. Skal vi virkelig finne oss i å være noens likestillingsalibi?

I 2014 fortalte daværende likestillingsminister Solveig Horne (Frp) om sin vei inn i kommunestyret i Sola. Hun ble selv kvotert inn i kommunestyret og gikk mange år og slet med spørsmålet: «Er jeg her fordi jeg er flink og dyktig, og fordi de trengte min kompetanse, eller er jeg her fordi de trengte en kvinne?». Det må være en uggen følelse å gå med.

Jeg håper at enda flere kvinner tar plass i norsk politikk og næringsliv, og at vi er skamløst ambisiøse når vi konkurrerer om posisjoner. Rett og slett fordi vi er like kompetente og dyktige som menn – men la oss få gjøre det uten et konkurransefortrinn.

Det er på tide at vi damer tør å brette opp ermene og spisse albuene, og aksepterer at vi er gode nok basert på kvalifikasjoner!

Neste artikkel
Jeg er fordi vi er